Skriftleg spørsmål fra Rolf Terje Klungland (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:544 (2004-2005)
Innlevert: 22.02.2005
Sendt: 23.02.2005
Svart på: 07.03.2005 av helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen

Rolf Terje Klungland (A)

Spørsmål

Rolf Terje Klungland (A): En pasient fikk i 2001 et RTV-vedtak om at hun skulle få utført ryggoperasjon i Sverige, utgiftene skulle dekkes av utenlandsmilliarden. Operasjonen ble utført i februar 2002. Hun måtte foreta en ny operasjon i november 2002. I mai 2003 ble det bestemt at nok en operasjon var nødvendig. Da hun ikke fikk innkalling kontaktet hun RTV som kunne opplyse at det ikke var mer penger igjen, og at operasjonen derfor ikke kunne utføres.
Kan statsråden medvirke til at denne kvinnen kan få fullført sin behandling i Sverige?

Grunngiving

Ifølge kvinnen vurderte Rikshospitalet, uten å ha snakket med pasienten, at det ikke fantes indikasjoner på at hun trengte flere operasjoner. Etter en konsultasjon på Rikshospitalet ble saken sendt til Ullevål universitetssykehus for en "second opinion". De mente at hun trengte en revurdering og overførte henne til St. Olavs Hospital. De mente at en operasjon ikke ville hjelpe, men kunne vurdere å fjerne skruene fra ryggen. Hennes lege i Sverige mener at fjerning av skruene kan føre henne tilbake til utgangspunktet og fraråder derfor det. Helse Sør vil heller ikke dekke kostnadene for behandling i Sverige. Kvinnen er i en fortvilt situasjon, delvis lenket til rullestol og bruker store mengder av smertestillende medikamenter. Det vil være interessant å høre helse- og omsorgsministerens vurdering om tilbudet til ryggpasienter her i landet er godt nok.

Ansgar Gabrielsen (H)

Svar

Ansgar Gabrielsen: Jeg viser til at prosjektet - Kjøp av helsetjenester i utlandet - (utenlandsmilliarden) ble avviklet i 2003. Det ble ikke tatt i mot nye pasienter under denne ordningen etter 15. juni 2003.
Jeg forstår det slik at den kvinnen saken gjelder har store problemer med ryggen, og at hun mener at hun ikke får den behandlingen hun har behov for dersom hun ikke får dekket utgiftene til ny operasjon i Sverige. Jeg kan som helse- og omsorgsminister ikke gripe inn i denne type enkeltsaker. Imidlertid viser jeg til at departementet i brev av 22. juli 2003 ba de regionale helseforetakene om, i samarbeid med Rikstrygdeverket, å sikre at tilbakeføringen av pasienter fra behandling i utlandet ble planlagt på en måte som både skulle ivareta behovet for kontinuitet i behandlingen av den enkelte pasient og bidra til kompetanseoppbygging i Norge. Videre presiserte departementet i brev av 11. november 2003 de regionale helseforetakenes ansvar for å foreta etterbehandling/kontroll av pasienten etter at behandling er foretatt i utlandet. På bakgrunn av dette vil jeg råde kvinnen saken gjelder til å ta kontakt med Helse Sør RHF. Jeg viser også til at hun kan ta kontakt med pasientombudet i fylket der hun bor, som vil kunne gi henne råd og veiledning samt bistå henne i den videre kontakten med helsetjenesten.
Rygglidelser utgjør et stort folkehelseproblem, og det har vært uklart hva som er den beste behandling. Av den grunn ble det i 1999 etablert et Nasjonalt ryggnettverk med formål å drive fagutvikling, bidra til forskning og heve kompetanse gjennom å fremme ny kunnskap og erfaring til pasientene og alle ledd i utrednings- og behandlingskjeden. Nettverket har hatt to elementer: en formidlingsenhet knyttet til Ullevål universitetssykehus og en forskningsenhet knyttet til Universitetet i Bergen.
Ryggnettverkets aktivitet har vært evaluert av professor Ole Berg, Senter for helseadministrasjon, Universitetet i Oslo i 2003. Evalueringen er meget positiv: man har langt på vei innfridd målsettingene. Forskningsenheten i Bergen er også evaluert gjennom Norges forskningsråds evaluering av norsk klinisk forskning, og har fått beste karakter. Norsk forskning på ryggområdet har også vekket internasjonal oppmerksomhet og er mye sitert i litteraturen. Evalueringen av Ryggnettverket har likevel konkludert med at arbeidet kunne bli styrket gjennom en noe endret struktur og styring. Sosial- og helsedirektoratet har derfor foreslått at det bør opprettes et Nasjonalt kompetansesenter for ryggmedisin som skal koordinere den samlede virksomhet i regionene og ved universitetene med hovedvekt på forskningsmiljøet i Bergen, Landsfunksjonen for spinale lidelser ved St. Olavs Hospital og Ryggregisteret ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Denne omorganiseringen arbeides det med nå, i samarbeid mellom Sosial- og helsedirektoratet og fagmiljøene.
Samlet sett er det ikke grunn til å anta at de norske fagmiljøer ikke besitter kunnskap om rygglidelser der slik kunnskap finnes. Alle helseregioner har ved sine regionsykehus god kompetanse for vurdering av pasienter med rygglidelser. Der de er i tvil brukes landsfunksjonen ved St. Olavs Hospital. På forespørsel opplyses at de mottar mange henvendelser fra de andre regionene. Alle blir grundig vurdert, og de pasienter som antas å kunne ha nytte av nærmere undersøkelse eller behandling blir tatt i mot. Det har så langt ikke vært slik at pasienter avvises på grunn av kapasitetsmangel.
Jeg vil likevel opplyse om at det følger av pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften at dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket, har pasienten rett til å få behandlingen i utlandet. Det er et vilkår at behandlingen ikke kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode. Pasienten må, etter dette, benytte det behandlingstilbudet som finnes i Norge selv om det er utviklet et mer avansert behandlingstilbud i utlandet. Vurderingen av om pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen skal skje i forhold til det aktuelle behandlingsopplegget i utlandet og representativ internasjonal medisin.
Dersom kvinnen mener hennes rettigheter etter pasientrettighetsloven ikke oppfylles gjennom det tilbudet hun får, kan hun anmode om at rettigheten oppfylles. Dersom hun er uenig i den vurdering helsetjenesten gjør på bakgrunn av anmodningen, kan hun klage. Dersom klagen gjelder at hun mener å ha en rett til nødvendig helsehjelp som ikke er oppfylt gjennom tilbudet fra den norske helsetjenesten, er Helsetilsynet i fylket klageorgan. Dersom klagen gjelder retten til behandling i utlandet, skal klagen behandles av Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet.