Skriftleg spørsmål fra Inga Marte Thorkildsen (SV) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:737 (2004-2005)
Innlevert: 29.04.2005
Sendt: 02.05.2005
Svart på: 23.05.2005 av helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Spørsmål

Inga Marte Thorkildsen (SV): Kan statsråden gi en garanti for at akuttfunksjonen ved Larvik sykehus vil bestå, slik at usikkerheten som deler av Larviks befolkning føler kan legges vekk?

Grunngiving

Folkeaksjonen mot sykehusnedleggelse føler seg ikke trygge for at akuttfunksjonen ved Larvik sykehus vil bestå, til tross for lovnadene fra ministeren om å beholde lokalsykehusene i Larvik og Sandefjord (NRK Vestfold 9. mars 2005). For å hindre eventuell unødig frykt i lokalbefolkningen, bes det om en garanti for at akuttfunksjonen ved Larvik sykehus vil bestå.
Larvik har en befolkning på omkring 40 000 mennesker og i sommermånedene faktisk en fordobling av innbyggertallet. Larvik er også en stor kommune i omfang med spredt bosetting og trenger et fullverdig lokalsykehus med akuttmottak. Nærhet til sykehuset og lokalkjennskap er en styrke for både behandler og pasientene.

Ansgar Gabrielsen (H)

Svar

Ansgar Gabrielsen: Regjeringen la fram en ny strategi for lokalsykehusene i St.prp. nr. 1 (2004-2005). Det slås der fast at lokalsykehusene skal være en trygghetsbase for befolkningen, og at disse derfor også skal ha oppgaver i akuttberedskapen. Alle lokalsykehus skal kunne ta hånd om og stabilisere akutte skade- og sykdomstilfeller. Hvordan behandlingskjedene deretter legges opp for de ulike tilstandene og sykdomsgrupper, må klargjøres i et helhetlig opplegg. Tilbudet må oppdateres og endres i tråd med den faglige utviklingen, som for eksempel når det tas i bruk nye behandlingsformer som gir bedret behandlingskvalitet, jf endret behandling av akutt hjerteinfarkt, der ikke bare aktiv diagnostikk, men også start av behandling av pasientene nå skjer i ambulansen. En betydelig del av pasientene overføres til sykehus med kompetanse og utstyr til å blokke ut innsnevrede hjertekransårer (PCI), og som har beredskap for å gjøre dette døgnet rundt. Jeg viser i denne sammenheng også til hva komitéflertallet uttrykte (Innst. S. nr. 300 (2000-2001), avsnitt 6.2) ved behandlingen av Akuttmeldingen:

"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at bakgrunnen for denne endringen blant annet er utviklingen i medisinske spesialiteter, ny medisinsk teknologi og bedre kommunikasjonsmuligheter. I tillegg har mangel på helsepersonell og få øyeblikkelig hjelp-pasienter på lokalsykehusene gitt en dårlig utnyttelse av kostbare vaktordninger.
Flertallet mener det er behov for visse endringer i sykehusstrukturen for å sikre befolkningens behov for tilgjengelige helsetjenester, ivareta krav til faglig kvalitet og sikre en effektiv utnyttelse av ressursene."

Regjeringens lokalsykehusstrategi ble som kjent bifalt av en samlet sosialkomité, som uttalte (jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2004-2005)):

"Komiteen viser til at flertallet i sosialkomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2003-2004) ba om at Regjeringen i meldingsdelen av budsjettforslaget for 2005 legger frem en analyse av hvilken rolle lokalsykehusene og nærsykehusene skal spille i den samlede spesialisthelsetjenesten. Videre uttalte det samme flertall i komiteen at siktemålet med arbeidet bør være å foreslå en strategi som gjør at lokalsykehusene kan være en trygghetsbase for lokalbefolkningen. Denne henstillingen fra et flertall i sosialkomiteen følges nå opp i plandokumentet i budsjettproposisjonen for 2005. Komiteen sier seg glad for at departementet slår fast at dagens struktur for lokalsykehusene i hovedsak forutsettes opprettholdt."

De regionale helseforetakene er pålagt å arbeide for at lokalsykehusene innretter sitt arbeid på i større grad å betjene de store sykdomsgruppene som trenger nærhet til sykehustjenestene. Dette innebærer å ha en større oppmerksomhet på tilbudet til tjenestene til kronisk syke pasienter som psykisk syke, rehabiliteringstrengende og syke eldre. De regionale helseforetakene er pålagt å utarbeide planer for det enkelte lokalsykehus, der lokalsykehusenes rolle i en helhetlig strategi, inkludert regionale funksjonsfordelinger og helhetlige beredskapsopplegg klargjøres. Som en del av en omstilling og plan for lokalsykehusene er det nødvendig også å gjennomgå og se på ordningene for akuttberedskapen. Det kan være viktige argumenter i forhold til kvaliteten på tilbudet å gjøre dette; det personalet som er i vakt skal beherske de akuttsituasjonene som de må ta hånd om. Dette innebærer at det bør og skal skje en faglig gjennomgang av tilbudene ved sykehusene, uten at dette er ensbetydende med et ønske om å redusere sykehusenes tjenester.
Det pågår som kjent utbygging i Sykehuset i Vestfold HF; dette påvirker kapasiteten og også mulighetene for kapasitetsutnyttelse. Sykehuset i Vestfold HF vil ved ferdigstillelse av 6. byggetrinn i Tønsberg oppnå en viktig fornyelse av bygningsmassen og nye arealer. Helseforetaket vurderer enkelte driftstilpasninger for å utnytte kapasiteten, i hovedsak ved å samle mer av den tyngre medisinske og kirurgiske beredskapen i Tønsberg. Foretaket forutsetter at det fortsatt skal brukes senger i Larvik og Sandefjord for å dekke det totale behovet for sykehussenger i Vestfold. Videre vil felles akuttmottak beholdes, og ambulanseberedskapen i Larvik vil bli opprettholdt.
Departementet har fått vite fra Helse Sør at driften ved Larvik og Sandefjord planlegges videreført, men at det nå arbeides med å vurdere hva slags type akuttfunksjon man bør ha i Larvik de kommende år. Det felles akuttmottaket i Larvik, som Helse Sør oppfatter som et meget godt samdriftskonsept med Larvik kommune, vil bli beholdt.
Det er tidligere gitt signaler om at det ikke er politisk aktuelt å legge ned lokalsykehusene i Larvik og Sandefjord. Likevel vil det ikke være riktig å gi garantier for at samtlige funksjoner ved de enkelte sykehus skal beholdes, både ut fra den faglige utviklingen som skjer, og for å ivareta behovet for tilstrekkelig fleksibilitet til å møte behovene i samfunnet, slik jeg har omtalt ovenfor. Med dette legges det til grunn at strukturelle endringer må være begrunnet ut fra helsefaglige vurderinger - der endringer skjer for å gi befolkningen et kvalitativ bedre tilbud.