Dokument nr. 15:781 (2004-2005) Innlevert: 13.05.2005 Sendt: 13.05.2005 Svart på: 23.05.2005 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg
Karin Andersen (SV): En dom i Oslo tingrett har gitt en iransk kvinne medhold i at hun er å anse som flyktning etter flyktningkonvensjonen og har krav på asyl i Norge. Konsekvensen av en rettskraftig dom er at norsk asylrett når det gjelder kjønnsbasert forfølgelse endelig endres slik at retten sikres i tråd med konvensjonsforpliktelser. Kan statsråden forsikre at kvinner med lignende saker nå ikke kastes ut av landet, og avkrefte at utlendingsmyndighetene nå iverksetter tiltak for uttransportering av flere kvinner?
Erna Solberg: Dommen som representanten Andersen viser til ble avsagt av Oslo tingrett 6. mai i år, og ankefristen er 6. juni. Dommen er ikke rettskraftig før ankefristen er utløpt. Etter det opplyste fra Utlendingsnemnda (UNE) vil dommen bli anket til Lagmannsretten. Dette innebærer at endelig dom i saken tidligst vil foreligge etter at Lagmannsretten har vurdert anken og avsagt sin dom. Jeg synes ikke det er naturlig å kommentere en dom som ikke er rettskraftig. I denne omgang ønsker jeg derfor kun å uttale meg generelt om dommers betydning for praksis. En dom som ikke er rettskraftig vil i seg selv ikke ha noen vekt som rettskildefaktor. Utgangspunktet er derfor at dommen pr. i dag ikke vil ha rettskildemessig betydning for Utlendingsdirektoratet (UDI) eller UNE i forhold til praksis. Dersom dommen opprettholdes av Lagmannsretten, og ikke blir anket videre til Høyesterett, antas det at dommen vil bli tillagt vekt av UDI og UNE som en av flere relevante rettskildefaktorer. Hvorvidt dommen vil få betydning for andre saker enn den som er prøvet, beror imidlertid på hvilke forhold i saken som er tillagt vekt av retten, herunder hvor generell dommen er utformet. En dom som kun endrer troverdighetsvurderingen vil sjelden få avgjørende betydning for andre saker. Dersom dommen imidlertid gir anvisning på vurderingen av sentrale begreper i loven eller flyktningkonvensjonen, vil den kunne få større betydning for andre saker. Hvorvidt det vil bli en praksisendring på bakgrunn av dommen er det derfor for tidlig å si noe om. Når det gjelder departementets rolle med å sikre eller avverge en bestemt praksis, så vil også departementet ha interesse av å avvente videre prøving av denne saken i domstolene. De vurderinger som gjøres av Lagmannsretten, og eventuelt Høyesterett, vil være av stor interesse ved departementets vurdering av behovet for en instruks eller en regelverksendring knyttet til kjønnsbasert forfølgelse. En vurdering av praksis fra departementets side vil også kreve at man gjør en nærmere utredning av hva som er eksisterende praksis knyttet til kjønnsbasert forfølgelse. Det ble allerede i 1998 presisert fra Justisdepartementets side at kjønnsbasert forfølgelse kan danne grunnlag for flyktningsstatus i Norge. Etter det departementet kjenner til er det også blitt innvilget både asyl og opphold på dette grunnlag. Jeg har derfor ikke grunnlag for å si at Norge frem til i dag ikke har hatt en praksis i overensstemmelse med flyktningkonvensjonen på dette området. At ikke alle saker der asylsøkeren har påberopt kjønnsbasert forfølgelse innvilges av utlendingsmyndighetene, vil ofte skyldes andre forhold i den konkrete sak enn tolkningen av konvensjonen. Kjennskap til forholdene i det aktuelle land og vurderingen av asylsøkerens troverdighet er her helt sentrale momenter.