Skriftleg spørsmål fra Erna Solberg (H) til utviklingsministeren

Dokument nr. 15:96 (2005-2006)
Innlevert: 04.11.2005
Sendt: 07.11.2005
Svart på: 11.11.2005 av utviklingsminister Erik Solheim

Erna Solberg (H)

Spørsmål

Erna Solberg (H): Vil internasjonal skattlegging, for eksempel en internasjonal flypassasjeravgift, kunne bidra til at målet om bistanden skal økes til 0,7 pst. av OECD-landenes brutto nasjonalinntekt (BNI) undergraves, og vil det ikke være bedre å utnytte de eksisterende finansieringsmekanismene enn å satse på uprøvde og politisk urealistiske finansieringsinitiativer?

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Den totale utviklingsbistanden fra OECD-landene tilsvarer fortsatt bare 0,25 pst. av landenes samlede brutto nasjonalinntekt (BNI). Dette står i grell kontrast til FNs mål om å sette av 0,7 pst. av BNI i bistand, en målsetting bare USA eksplisitt reserverer seg mot. Denne bistanden bør fortrinnsvis mobiliseres over giverlandenes ordinære budsjetter, i et felles løft for å nå flest mulig av FNs tusenårsmål i flest mulig fattige land.
Debatten om nye finansieringskilder for utviklingsformål har i løpet av de siste par årene fått fornyet kraft. Denne debatten dreier seg om å mobilisere tilleggsfinansiering, ut over de ressurser som giverlandene realistisk sett og på kort sikt vil greie å mobilisere i form av offisiell utviklingsbistand. Som et land som både har innfridd og overoppfylt FNs 0,7-mål, er det i Norges interesse at denne debatten ikke får overskygge debatten om volumet og kvaliteten på tradisjonell bistand (ODA i OECD-terminologi) og lede oppmerksomheten bort fra denne. Norge bør bidra til at det fortsatt holdes fullt trykk på ODA-spørsmålet, også slik at land som omsider har annonsert ambisiøse opptrappingsplaner faktisk lever opp til sine uttalte mål.
Som en forkjemper for utviklingsfinansiering for fattigdomsbekjempelse ville det imidlertid være galt av Norge utelukkende å fokusere på tradisjonell bistand, uten å ta del i debatten om supplerende finansieringskilder. Gjennomført på riktig måte vil nye og innovative finansieringsmekanismer kunne mobilisere betydelig tilleggsfinansiering. Om vi er aldri så mye "verdensmestere" i bistand, kan vi derfor ikke tillate oss å sove i timen.
Den totale utviklingsbistanden fra OECD-landene tilsvarer fortsatt bare 0,25 pst. av landenes samlede brutto nasjonalinntekt (BNI). Dette står i grell kontrast til FNs mål om å sette av 0,7 pst. av BNI i bistand, en målsetting bare USA eksplisitt reserverer seg mot. Denne bistanden bør fortrinnsvis mobiliseres over giverlandenes ordinære budsjetter, i et felles løft for å nå flest mulig av FNs tusenårsmål i flest mulig fattige land.
Per i dag synes forslaget om en frivillig internasjonal solidaritetsavgift på flybilletter, som framsatt av Frankrike og en gruppe av samarbeidende land, som det mest lovende sporet i denne debatten. Formålet med avgiften er å mobilisere tilleggsressurser for bekjempelse av HIV/AIDS, malaria og tuberkulose. Dette forslaget er altså utviklingspolitisk begrunnet, men kan i prinsippet også begrunnes med miljøpolitiske hensyn. Denne ideen, som ikke er ny, har på kort tid blitt utviklet fra en tilnærmet utopi til en politisk realistisk opsjon. Tidligere snakket man gjerne om "internasjonal skattlegging" og etablering av ambisiøse overstatlige mekanismer. Nå tas det snarere til orde for pragmatisk mellomstatlig samarbeid av klassisk merke, med frivillige avgifter, nasjonalt implementert og internasjonalt koordinert.
En global flybillettavgift forutsetter større internasjonal tilslutning, bl.a. må USA endre oppfatning i saken. Det er imidlertid grunn til å tro at en europeisk avgiftsordning nå ligger innenfor, eller nær, politisk rekkevidde. Det er betydelige motkrefter mot forslaget også i Europa, men EUs finansministere har ikke desto mindre gitt sin prinsipielle tilslutning til utprøving av en slik avgiftsordning. Det gjenstår å se hva dette vil munne ut i. Norge og de nordiske landene har etablert, vedlikeholdt og videreutviklet noen av verdens fremste velferdsstater, med velfungerende nasjonale skatte- og avgiftssystemer som en sentral del av grunnmuren. Når det nå gjøres forsøk på å overføre slike systemer og erfaringer til den internasjonale arena, for verdenssamfunnets felles beste, bør Norge kjenne sin besøkelsestid og tre fram som en støttespiller. Regjeringens positive grunnholdning betyr imidlertid ikke at vi allerede nå vil binde oss opp mot ett enkelt forslag. I tillegg til forslaget om å avgiftsbelegge flybilletter, bør man også se nærmere på mulighetene for å innføre avgifter på flydrivstoff, våpenhandel og valutatransaksjoner. Vi merker oss dog at flybillettmodellen har hatt størst politisk oppdrift. Det kan også se ut som om denne har best forutsetninger for å kunne gjennomføres i praksis.
Regjeringens positive innstilling til utviklingsmotiverte avgifter betyr heller ikke at vi vil ta lett på grenseoppgangen mellom tradisjonell bistand (ODA) og supplerende utviklingsfinansiering via nye og innovative mekanismer, enten dette blir en flybillettavgift eller andre ordninger. Ny finansiering må komme i tillegg til, og ikke til erstatning for, ordinær bistand. Det er ikke nødvendigvis gitt at alle giverland vil være like opptatt av dette som Norge. Den debatten får vi ta hvis og når den kommer. Nå gjelder det å delta i en internasjonal debatt der vi vitterlig bør ha en del å bidra med. Å stille seg på sidelinjen ville innebære en utviklingspolitisk unnlatelsessynd. Dét akter Regjeringen ikke å gjøre seg skyldig i.