Skriftleg spørsmål fra Olav Gunnar Ballo (SV) til justisministeren

Dokument nr. 15:257 (2005-2006)
Innlevert: 09.12.2005
Sendt: 12.12.2005
Svart på: 19.12.2005 av justisminister Knut Storberget

Olav Gunnar Ballo (SV)

Spørsmål

Olav Gunnar Ballo (SV): Verdens Gang skrev den 7. desember 2005 om en kontrakt inngått mellom moren til en 16 år gammel jente og en 67 år gammel mann om inngåelse av giftermål mellom jenta og 67-åringen når hun fyller 18 år, mot at mannen betaler 800 000 kr knyttet opp mot giftermålet.
Hvordan vurderer statsråden denne typen kontraktinngåelse med utgangspunkt i norsk lovgivning, og ser statsråden eventuelt behov for endringer i norsk lovverk for å hindre at denne typen kontrakter kan inngås?

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Innledningsvis vil jeg understreke at de utfordringer som ligger i det spørsmålet stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo reiser, er viktige og skal tas på alvor.
For ordens skyld må det påpekes at jeg ikke kjenner den konkrete saken som nevnes her annet enn fra mediene. Jeg oppfatter imidlertid spørsmålet slik at representanten Ballo ønsker et mer allment svar knyttet til denne type eller beslektede typer kontraktsinngåelser. Jeg vil derfor redegjøre for ulike regler som avhengig av de konkrete omstendighetene i saken vil kunne komme til anvendelse.
Det er en grunnleggende forutsetning for enhver ekteskapsinngåelse at den er fullt ut frivillig fra begge parters side. Dette er nedfelt i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 23 par. 2:

"No marriage shall be entered into without the free and full consent of the intending spouses."

Både i straffelovgivningen og i den privatrettslige lovgivningen er det flere regler som støtter opp om dette prinsippet.
Slik jeg forstår den foreliggende saken, er det inngått avtale mellom en mann og barnets mor om fremtidig ekteskapsinngåelse når barnet fyller 18 år. Det følger av ekteskapsloven § 1 at den som er under 18 år kan inngå ekteskap dersom det foreligger samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret og tillatelse fra fylkesmannen. Det følger forutsetningsvis av dette at når barnet er 18 år og myndig, ligger avgjørelsen om ekteskapsinngåelse hos vedkommende selv. Sammenholdt med vergemålslovens regler om vergemål for umyndige, kan det utledes at en mor gjennom sitt foreldreansvar ikke kan inngå avtaler med virkning for et tidspunkt i fremtiden hvor barnet selv vil ha avtalekompetansen.
Under enhver omstendighet vil en slik avtale om fremtidig ekteskapsinngåelse kunne tenkes å bli rammet av Norsk Lov 5-1-2 som fastsetter at en kontrakt ikke må stride mot ærbarhet. Dette er en rettslig standard som vil utvikles over tid og som kan ha et vekslende innhold etter som samfunnets moraloppfatninger endres. Det skal generelt en del til før en avtale anses for å stride mot bestemmelsen. En avtale kan imidlertid rammes av NL 5-1-2 selv om det eventuelt umoralske består i selve forpliktelsen, ikke i innholdet. En avtale for eksempel om å inngå ekteskap er fullt ut lovlig og akseptabel, men det er ansett for å stride mot ærbarhet å forplikte seg til å inngå et fremtidig ekteskap.
Dette synspunktet har støtte i juridisk teori, jf. Jo Hov, Avtalerett, 3. utg. 1993, side 162:

"Det er ikke mot ærbarhet å gifte seg, men det er heller ikke mot ærbarhet å la det være. Derimot vil det være umoralsk å forplikte seg til det ene eller det annet. Derfor vil en avtale om å inngå ekteskap ikke være rettslig bindende."

Bestemmelsen i NL 5-1-2 vil også kunne ramme sideavtaler som knytter seg til et umoralsk hovedforhold. Dette betyr at der en avtale om fremtidig inngåelse av ekteskap blir ledsaget av en avtale om et vederlag, så vil denne avtalen om vederlag etter omstendighetene også kunne anses som ugyldig. At en avtale er å anse som ugyldig, innebærer at partene ikke er forpliktet til å oppfylle den.
I tillegg til disse reglene vil ekteskapsloven § 16 tredje ledd komme til anvendelse dersom et ekteskap allerede er inngått. Om en ektefelle er blitt tvunget til å inngå ekteskap ved rettsstridig atferd, kan ekteskapet kjennes ugyldig. Dette betyr at virkningene av ekteskapet oppheves uten at partene må gå veien om separasjon og/eller skilsmisse. Bestemmelsen omfatter både fysisk og psykisk tvang. Som psykisk tvang regnes også et meget sterkt press. Har det foreligget et slikt press om å inngå ekteskap, vil ekteskapet derved kunne kjennes ugyldig dersom en av ektefellene reiser søksmål innen nærmere frister.
I tilfeller av ugyldighet vil det være opp til partene å påberope seg dette, reise sak eller la være å oppfylle.
Enkelte straffebud kan etter omstendighetene ramme avtaler om fremtidig ekteskapsinngåelse på vegne av mindreårige. Vi har for det første et eget straffebud som retter seg mot tvangsekteskap. Straffeloven § 222 annet ledd lyder:

"For tvangsekteskap straffes den som ved vold, frihetsberøvelse, utilbørlig press eller annen rettsstridig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å inngå ekteskap. Straffen for tvangsekteskap er fengsel inntil 6 år. Medvirkning straffes på samme måte."

Bestemmelsen fikk sin utforming av justiskomiteen, som blant annet uttalte følgende om begrepene tvang, utilbørlig press og rettsstridig atferd (Innst. O. nr. 106 (2002-2003), side 3):

"Komiteen oppfatter tvang som det å sette noen ut av stand til å handle frivillig. Dette vil ved tvangsekteskap bety at den som inngår ekteskapet rent faktisk har vært utsatt for et press. [...] Dersom en person blir forledet ut av landet og giftet bort, vil det etter komiteens mening også kunne ansees som ekteskap inngått etter rettsstridig atferd. [...] Komiteen vil påpeke at en handling etter omstendighetene kan være rettsstridig selv om den ikke er straffbar i relasjon til straffelovens øvrige bestemmelser eller lovgivningen for øvrig. Om det press som utøves er så alvorlig at det er å regne som rettsstridig, må avgjøres etter en konkret vurdering. Viktige momenter vil i den forbindelse være hva presset består i, varigheten av presset og hvor sterkt det er. I høringer den 30. april 2003 ble komiteen gjort kjent med at trusler og psykisk tvang nok er vanligere enn fysisk tvang ved tilfeller av tvangsekteskap i Norge. Komiteen vil presisere at psykisk tvang vil kunne rammes av forbudet mot tvangsekteskap. [...] Videre vil komiteen påpeke at ulike former for psykisk press, som enkeltvis ikke er å anse som rettsstridig adferd i straffelovens forstand, må vurderes samlet i relasjon til spørsmålet om det i det konkrete tilfellet har forekommet rettsstridig adferd eller tvang. Komiteen vil understreke at tvangsekteskap er noe annet enn arrangerte ekteskap. Begrepet arrangerte ekteskap henspeiler etter komiteens mening til at familien deltar aktivt for å finne eller foreslå kandidater til ektemake. Avgjørende for spørsmålet om det foreligger tvang, blir om forslaget til ektemake reelt gir den unge en mulighet til å takke nei. Dersom det arrangerte ekteskap er inngått fordi en part er utsatt for et press, og dette presset er så utilbørlig at vedkommende opplever å ikke ha et valg, vil det etter komiteens mening være straffbar tvang."

Vi har videre et særskilt straffebud som retter seg mot menneskehandel. Straffeloven § 224 lyder:

"Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til
a) prostitusjon eller andre seksuelle formål,
b) tvangsarbeid,
c) krigstjeneste i fremmed land eller
d) fjerning av vedkommendes organer, eller som forleder en person til å la seg bruke til slike formål, straffes for menneskehandel med fengsel inntil 5 år.

På samme måte straffes den som
a) legger forholdene til rette for slik utnyttelse eller forledelse som nevnt i første ledd ved å anskaffe, transportere eller motta personen,
b) på annen måte medvirker til utnyttelsen eller forledelsen, eller
c) gir betaling eller annen fordel for å få samtykke til utnyttelsen fra en person som har myndighet over den fornærmede, eller som mottar slik betaling eller annen fordel.
Den som begår en handling som nevnt i første eller annet ledd mot en person som er under 18 år, straffes uavhengig av om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd er anvendt. Grov menneskehandel straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på om den som ble utsatt for handlingen, var under 18 år, om det ble brukt grov vold eller tvang eller om handlingen ga betydelig utbytte."

Første ledd rammer selve utnyttelsen til ulike formål, mens andre ledd retter seg mot de typiske bakmannshandlingene i menneskehandelen. For helhetens skyld vil jeg også nevne straffeloven § 225 som rammer slaveri, og der første ledd lyder:

"Den, som bevirker eller medvirker til, at en anden bringes i Trældom, straffes med Fængsel fra 5 Aar indtil 21 år."

Bestemmelsen gjelder ikke bare i tilfeller hvor offeret bringes til et samfunn hvor slaveri fortsatt måtte være akseptert av rettsordenen, men også når offeret bringes i en ufrihet som faktisk er trellekår.
Jeg ser i dag ikke behov for lovendringer på dette området.