Skriftleg spørsmål fra Bent Høie (H) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:338 (2005-2006)
Innlevert: 12.01.2006
Sendt: 13.01.2006
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Svart på: 25.01.2006 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Bent Høie (H)

Spørsmål

Bent Høie (H): Kommunal- og regionalministeren har flere ganger fremhevet viktigheten av det lokale selvstyret.
Er fylkesmannens overprøving av kommunenes skjønn i forbindelse med brudd på alkoholloven i tråd med denne målsettingen?

Grunngiving

Stavanger kommune inndrog en salgsbevilling i tre måneder for salg av alkohol til mindreårige fra butikk. Kommunen vurderte dette som et alvorlig brudd på alkoholloven og ønsket å markere et eksempel gjennom en streng reaksjon. Bevillingshaver klaget avgjørelsen inn for fylkesmannen i Rogaland. I brev av 20. desember 2005 får kommunen medhold i at grunnlaget for inndragningen var til stede og fylkesmannen deler kommunens vurdering i at dette var et alvorlig brudd på loven. Men fylkesmannen omgjør inndragelsesperioden fra tre måneder til én måned. Dette reagerer den politiske ledelsen i kommunen på. Alkoholloven er jo en av de lovene som gir kommunene en vid mulighet til å bruke lokalt skjønn.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Spørsmålet ble overført fra kommunal- og regionalministeren.
Alkoholloven hører inn under helse- og omsorgsministerens ansvarsområde, og jeg vil derfor besvare spørsmålet.
Siden jeg ikke har kjennskap til detaljene i saken representanten Høie viser til, skal jeg ikke uttale meg om fylkesmannens saksbehandling i denne konkrete saken. Jeg vil derfor i det følgende redegjøre generelt for den kompetanse fylkesmannen er gitt i klagesaker etter alkoholloven og bakgrunnen for denne.
Det er riktig som representanten Høie skriver i sin begrunnelse, at alkoholloven er en av de lovene som gir kommunene en vid mulighet til å bruke lokalt skjønn. Blant annet av hensyn til det lokale selvstyret, var det tidligere ikke adgang til å klage på kommunens vedtak etter alkoholloven.
Ut fra hensynet til rettssikkerhet og for å unngå dyre og lange rettssaker, ble det 1. januar 1998 innført en adgang til å klage kommunale bevillingsvedtak inn for fylkesmannen. I forarbeidene til denne lovendringen ble det blant annet uttalt at "kommunalt selvstyre utgjør et kjernepunkt i norsk alkoholpolitikk", og at kommunen i bevillingssaker utøver "et klart politisk preget fritt skjønn". På denne bakgrunn ble fylkesmannens kompetanse i klagesaker etter alkoholloven begrenset til en ren lovlighetskontroll, det vil si en prøving av om kommunens vedtak er gyldige og fattet innenfor de rammene alkoholloven og alminnelige forvaltningsrettslige regler stiller opp. Fylkesmannen har derfor ikke adgang til å overprøve kommunens skjønnsmessige vurderinger i bevillingssaker, herunder de alkoholpolitiske prioriteringer.
I praksis innebærer dette at fylkesmannen kan etterprøve kommunens saksbehandling, lovtolkning, og om kommunen har lagt riktig faktum til grunn for sitt vedtak. Etter alminnelige forvaltningsrettslige regler kan fylkesmannen også prøve enkelte sider ved kommunens skjønnsutøvelse, blant annet om kommunen ved sin vurdering har lagt vekt på hensyn som ikke er relevante etter alkoholloven, om kommunen har forskjellsbehandlet ulike bevillingshavere/bevillingssøkere på en usaklig måte, eller om vedtakets innhold er sterkt urimelig. For å kunne konstatere at kommunens vedtak er ugyldig, er det videre et krav om at en eventuell feil kommunen har gjort, kan ha fått innvirkning på innholdet i kommunens vedtak.
Hvis fylkesmannen kommer til at kommunens vedtak må anses ugyldig, vil fylkesmannen i de fleste tilfeller være henvist til å oppheve vedtaket og eventuelt sende det tilbake til kommunen til ny behandling. Det er antatt at det kun i ytterst få tilfeller kan være aktuelt at fylkesmannen selv treffer nytt vedtak i saken. Årsaken til dette ligger nettopp i at fylkesmannen er avskåret fra å utøve et fritt, alkoholpolitisk eller lokalpolitisk skjønn: Selv om kommunens opprinnelige vedtak er ugyldig, vil en vurdering av hvilket innhold et eventuelt nytt vedtak skal ha som oftest forutsette utøvelse av et slikt politisk skjønn. I så fall vil ikke fylkesmannen ha myndighet til å selv fatte nytt vedtak.
Etter min oppfatning sikrer alkohollovens klageregler en god balanse mellom på den ene siden hensynet til å sikre kommunen en vid frihet til skjønnsutøvelse i bevillingssaker, og på den andre siden hensynet til den enkelte bevillingssøkers/bevillingshavers rettssikkerhet.