Svar
Kristin Halvorsen: I utgangspunktet skal alle ytelser fra arbeidsgiver som utgjør en privat fordel anses som skattepliktig inntekt for arbeidstakeren, uavhengig av om ytelsen blir gitt i form av kontanter eller som en naturalytelse. Dette gjelder selv om tjenesten/ytelsen også er et helt nødvendig arbeidsredskap.
Stortinget har enstemmig vedtatt en omlegging av regelverket for beskatning av privat bruk av elektronisk kommunikasjon (fasttelefon, mobiltelefon og bredbånd mv.) finansiert av arbeidsgiver. Endringen betyr en klar forenkling for de fleste som forholdt seg lojalt til det tidligere regelverket, og klargjør at alle som har en privat fordel av arbeidsgiverfinansiert telekommunikasjon skal beskattes for denne.
Sjablonmetoden innebærer et inntektspåslag for den ansatte på inntil 4 000 kr hvis arbeidsgiver dekker en tjeneste, som oftest mobiltelefon, og inntil 6 000 kr hvis arbeidsgiver dekker to eller flere tjenester, for eksempel mobiltelefon og bredbånd. Det er verdien av tjenesten som er utgangspunktet for inntektspåslaget. Eventuell egeninnbetaling fra den ansatte reduserer den skattepliktige fordelen tilsvarende. Dekning på inntil 1 000 kr til slike utgifter kan skje skattefritt. Arbeidsgiverens kostnader til apparatanskaffelse og vedlikehold inngår ikke i inntektspåslaget.
Hvis arbeidsgiver dekker en tjeneste med en verdi på 2 000 kr, blir den skattepliktige fordelen satt til 1 000 kr. Hvis verdien er 4 000 kr, blir inntektspåslaget 3 000 kr. Hvis arbeidsgiver dekker mer enn 5 000 kr, vil aldri inntektspåslaget bli mer enn 4 000 kr, såfremt arbeidsgiver bare dekker en elektronisk kommunikasjonstjeneste. Et maksimalt inntektspåslag på 4 000 kr innebærer at den ansatte må betale ca. 1 800 kr pr. år i skatt ved en skattesats på 44,8 pst. (toppskatt trinn 1).
Til sammenligning er den gjennomsnittlige private kostnaden til mobiltelefon, ifølge Post- og teletilsynets prisoversikt, 3 800 kr pr. år, jf. St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Etter det tidligere regelverket ble ikke arbeidsgivers dekning av arbeidstakers private telefonutgifter ansett som skattepliktig inntekt når arbeidstakeren hadde behov for telefon av hensyn til sitt arbeid, og dekningen ikke oversteg 800 kr per kvartal. Hvis sterke tjenestlige grunner tilsa at arbeidstaker hadde behov for to abonnementer, kunne arbeidsgiver dekke inntil 1 600 kr i kvartalet skattefritt.
Disse tidligere regler medførte at et dekningsnivå som tilsvarte normal privatbruk for de fleste, ble skattefritt. Overskytende dekning, som faktisk meget vel kunne skyldes ekstrabruken på grunn av yrket, ble skattepliktig hvis ikke den ansatte oppfylte særlige og strenge dokumentasjonskrav. Dette systemet var nærmest bakvendt i forhold til den alminnelige skattepolitiske målsetting om å skattlegge privatfordeler, men ikke yrkesrelatert kostnadsdekning. Derfor var det all grunn til å revidere systemet i den retning som nå gjelder, nemlig at skatteplikten er siktet inn mot den normale privatfordel som inntrer når arbeidsgiveren betaler telefonholdet for den ansatte. Overskytende dekning, som oftest vil skyldes tjenestesamtaler, blir nå skattefri.
Det er velkjent at beredskapshensyn mv. kan lede til tjenestlig behov for å være tilgjengelig på en tildelt mobiltelefon hele døgnet. Dette reduserer ikke den private fordel av telefonen, gitt at den også kan brukes privat. Noen grunn til skattemessige særregler på dette beredskapsområde er det neppe. Heller ikke tidligere var det slike særregler.
Jeg har merket meg innvendingen om at viktige samfunnsoppgaver kan bli svekket hvis nye skatteregler fører til vegring mot å ha med seg tjenestetelefon utenom vanlig arbeidstid. Det er imidlertid arbeidsavtalen og stillingens nærmere innhold som må avgjøre behovet for slik tjenestetelefon og beredskap. Dersom skatteplikten skulle være det moment som avvikler beredskapen, tyder det på at beredskapsbehovet ikke prioriteres av partene i arbeidsavtalen.
Det kan antas at reaksjonene mot de nye skattereglene særlig er knyttet til tilfeller av liten faktisk privatbruk av tjenestetelefonen. Da kan sjablonbeløpet for fordelsberegning oppleves som høyt i forhold til privatnytten av telefonen. Kritikk på dette grunnlag overser imidlertid to ganske sentrale punkter i begrunnelsen for de nye reglene.
Det ene punktet er at adgang til privatbruk av tildelt tjenestetelefon normalt sparer den ansatte for kostnadene til tilsvarende, privatbetalt telefon. Sjablonbeløpet for fordelsbeskatning er fastsatt under hensyntagen til slike normale privatkostnader ved egen telefon. Alminnelig adgang til å benytte tildelt tjenestetelefon privat må generelt kunne anses å medføre en reell fordel i samme størrelsesorden som (de sparte) kostnadene ved tilsvarende privat telefonhold. Det er da ikke grunnlag for noen rabatt i fordelsberegningen fordi om den faktiske privatbruk av telefonen er mindre enn gjennomsnittet.
Det andre punktet som overses, er at omfanget av den faktiske privatbruk av en tildelt tjenestetelefon oftest vil være svært arbeidskrevende å måle i praksis. Den generelle beskatningen av mobiltelefon kan ikke baseres på slike målinger, og en sjablonfastsetting av fordelen, lik for alle, framtrer da som det eneste reelle alternativ.
Ved tilstrekkelig bevisføring for at en tildelt tjenestetelefon ikke brukes privat overhodet, skal fordelsbeskatningen frafalles. Det ligger imidlertid i sakens natur at beviskravene her må være høye. Det blir skattemyndighetene som må håndtere slike bevisspørsmål.
Alt i alt har vi fått et mye bedre skattesystem for telefonhold enn tidligere. Den enstemmige holdningen i Stortinget til dette er det all grunn til å videreføre.