Skriftleg spørsmål fra André Oktay Dahl (H) til justisministeren

Dokument nr. 15:536 (2005-2006)
Innlevert: 02.03.2006
Sendt: 03.03.2006
Svart på: 10.03.2006 av justisminister Knut Storberget

André Oktay Dahl (H)

Spørsmål

André Oktay Dahl (H): Vil statsråden vurdere å fremme forslag som muliggjør testing av arbeidstakere, der det foreligger sterk mistanke om narkotikamisbruk på arbeidsplassen, som ledd i en samlet strategi for forebygging av slikt misbruk?

Grunngiving

Ifølge Landsforbundet mot narkotikamisbruk er bruk av narkotika på arbeidsplassen et betydelig problem og mørketallene er store. Landsforbundet påpeker at problemet er økende grunnet liberalisering av synet på narkotika i samfunnet, økte krav til effektivitet og prestasjoner i arbeidslivet. Misbruk av narkotika kan i verste fall føre til ulykker i et stadig mer teknologifølsomt arbeidsliv, men tas ifølge Landsforbundet mot narkotikamisbruk ikke på alvor av næringslivet, og problemet skyves under teppet. I motsetning til alkoholmisbruk er denne form for misbruk vanskelig å oppdage, noe som stiller store krav til arbeidsgiver, men også til at man har et regelverk som kan virke preventivt. I Sverige er det i motsetning til i Norge adgang til å teste arbeidstakere der det foreligger sterk mistanke om misbruk av narkotiske stoffer for å forebygge økende misbruk. Gjennom Lov om integritet i arbeidslivet har Sverige regulert klare prosedyrer for hvordan man skal søke å motvirke misbruk av narkotika på arbeidsplassene i nær dialog med partene i arbeidslivet. Målet er å rehabilitere og sikre at arbeidsplassene oppfattes som trygge og at det råder tillit mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Kravene til rettssikkerhet, uavhengige og faglige begrunnelser er i dette regelverket sterkt understreket.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Jeg er enig med representanten Oktay Dahl i at det i større grad er nødvendig å rette oppmerksomheten mot rusmiddelmisbruk i arbeidslivet. Dette gjelder både alkohol- og narkotikamisbruk. Økt arbeidstempo, utvikling av ny teknologi og stadig nye grensesprengende prosjekter, herunder utviklingen i den offshorebaserte oljeindustrien, fører også til at man i sterkere grad kan bli eksponert for fare på arbeidsplassene.
Etter min oppfatning tar nettopp den nye loven om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) som trådte i kraft 1. januar d.å., sikte på å sikre et arbeidsmiljø som bl.a. kan gi full trygghet mot fysiske og psykiske skader hos arbeidstakere. Arbeidsmiljøloven gir også grunnlag for at man i virksomhetene selv kan ivareta og utvikle arbeidsmiljøet i et samarbeid mellom arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlige myndigheter. Av lovens kapittel 9 framgår det at arbeidsgiverne kan iverksette kontrolltiltak overfor arbeidstakere, men bare når tiltaket har en saklig grunn og ikke innebærer en uforholdsmessig belastning for arbeidstakeren. Paragraf 9-4 gjør det mulig at arbeidsgiver kan kreve medisinske undersøkelser av arbeidstaker, men bare når det følger av lov eller forskrift, ved stillinger som innebærer særlig risiko, eller når arbeidsgiver finner det nødvendig å verne liv og helse. De medisinske undersøkelsene vil også kunne omfatte rusmiddeltesting, dersom vilkårene er til stede. Imidlertid har enkelte typer testing for rusmiddelbruk vært kontroversielle, fordi slike undersøkelser og testinger vil være så inngripende overfor en persons integritet at de bør begrenses til det strengt nødvendige.
Tilfeldig testing har for eksempel innen oljeindustrien blitt gjennomført i flere år, når vilkårene for det har vært til stede. Dette har blitt gjort når det for det første har foreligget en avtale med arbeidstakerne om at slik testing kan gjennomføres, og for det andre at arbeidstakeren innehar en såkalt sikkerhetskritisk stilling. Også testing for rusmiddelbruk før ansettelse er betraktet som kontroversiell. Imidlertid har testing på grunnlag av mistanke innen deler av arbeidslivet ikke vært sett på som kontroversiell.
Etter min oppfatning foreligger det derfor lovlig adgang til testing av arbeidstakere ved sterk mistanke om narkotikamisbruk på arbeidsplassen, når det gjelder arbeidsplasser der slik testing vil kunne forebygge fare for liv og helse for arbeidstaker selv, andre arbeidstakere eller tredjeperson. I tillegg kommer at hvis det først foreligger en sterk mistanke om narkotikamisbruk, vil det også kunne være en politisak. Det vil da være adgang til å ta blodprøve etter straffeprosessloven § 157. Men etter min mening skal det fortsatt være slik at man må vurdere om det er strengt nødvendig å foreta testing for rusmiddelmisbruk, selv om det også skulle foreligge samtykke fra arbeidstaker, fordi slik testing vil representere en krenkelse av integriteten. Etter min oppfatning er det på bakgrunn av hjemlene man har i den nye arbeidsmiljøloven unødvendig at det skal fremmes forslag til en generell adgang til testing av arbeidstaker ved mistanke om narkotikamisbruk.
Jeg vil understreke at det er viktig å ta fatt i problemene som rusmiddelmisbruk både blant arbeidstakere og ledere i arbeidslivet fører til. Imidlertid er det meg bekjent ikke dokumentert at såkalt tilfeldig testing for narkotika har høynet sikkerhetsnivået på arbeidsplasser. Etter min oppfatning finnes det bedre måter å arbeide mot slikt misbruk og forebygge fare for skade på liv og helse. Jeg vil i den sammenheng peke på at Arbeidslivets komité mot alkoholisme og narkomani (AKAN) har en framtredende plass for å forebygge og håndtere rusmiddelspørsmål i arbeidslivet. Norsk arbeidsliv er i denne sammenhengen relativt unikt som har hatt denne ordningen over mange år. I Sverige har man ikke hatt noe tilsvarende på landsbasis. Med økt tilgang på rusmidler, kombinert med endrede drikkevaner relatert til arbeidslivet, oppstår nye utfordringer i det forebyggende arbeidet og AKAN bør her være en del av den forebyggende innsatsen. Videre vil jeg nevne at Næringslivets sikkerhetsorganisasjon har engasjert seg i arbeidet mot rusmiddelmisbruk på arbeidsplassen.
Selv om det ikke er noen som helst grunn til å minimalisere rusproblemene i arbeidslivet, er det likevel slik at det fortsatt er relativt få som misbruker narkotika, både i befolkningen generelt og i arbeidslivet spesielt. Jeg finner det derfor på bakgrunn av ovenstående ikke hensiktsmessig å fremme forslag som utvider den muligheten som alt foreligger i arbeidsmiljøloven, til å teste arbeidstakere for narkotikamisbruk. Langt mer virkningsfullt vil det sannsynligvis etter min oppfatning være å fortsette den forebyggende innsatsen mot rusmiddelmisbruk innen arbeidslivet.