Grunngiving

Natt til 7. april våknet jeg i min leilighet av at jeg ikke fikk puste. Opplevelsen kan selvsagt ikke gjengis, - den må oppleves. Jeg ringte nødnummeret 113 for hjelp, der fikk jeg beskjed om selv å komme meg til legevakten i Oslo. Smertene var uholdbare, jeg kunne knapt snakke og var livredd! Sønnen min var tilfeldigvis i min leilighet og sammen fikk vi fatt i en drosje så jeg kom meg frem til legevakten. Jeg hadde ubeskrivelige smerter i brystet. Da jeg kom frem til legevakten ble jeg satt i en rullestol og trillet inn i et undersøkelsesrom. Jeg ble lagt på en benk og legen spurte hvor jeg hadde vondt. Jeg fikk frem at jeg ikke fikk puste og at smertene var i brystet. I stede for å konsentrere seg om å åpne luftveiene, begynte legen å sette på EKG plaster. Jeg forsøkte å si at jeg trengte luft -ikke plaster! Smertene var uholdbare og jeg var selvsagt livredd. Når man opplever å miste tilgangen til luft, synes en rask utgang av livet som en befrielse. Jeg uttrykte dette og jeg fikk frem at det var luftveiene som var problemet, ikke hjertet, uten at legen dermed endret sin "behandlingsmåte", - hun fortsatte å klistre plaster. Jeg reagerte på at legen ikke viste noen som helst tegn på å gjøre noe med at jeg ikke fikk puste men fortsatte sin prosedyre. Jeg tenkte; er hjerteundersøkelser mer "lønnsomme" en lungesykdommer og er dette grunnen til alle plastrene? Det bør jo være pasientens behov som settes i sentrum og for min del opplevde jeg tiden på bordet som ren tortur! Ettersom jeg ble mer og mer desperat etter luft ble jeg selvsagt også mer urolig. Flere personer ankom rommet også en vekter som trykket en plastpose mot munnen min (uten videre forklaring.) Etter ca. ti minutter fikk jeg frem at dersom de ikke ville hjelpe meg med pusten, ville jeg heller reise derfra. Vekteren sa at jeg bare måtte holde meg i ro og la legen gjennomføre sine "undersøkelser". Uten mulighet til luft blir man desperat! Uten mulighet til forståelse blir man oppgitt. Rommet som jeg lå i virket lukket, klamt og uten luft. Jeg bestemte meg derfor for å forlate sykehuset for å få luft. I det jeg reiste meg gikk denne "vekteren/vakten" til direkte angrep på meg for å presse meg ned igjen i sengen. Da hans vekt kun var 60-70 kilo hindret det ikke meg i å forlate rommet. Uten lufttilgang, men med et høyt adrenalin - innhold i blodet gikk jeg ut. En annen vekter fulgte etter meg. Han sa han ville hjelpe og at det snart ville komme en lege. Altså et nytt håp! -selvsagt var jeg glad for det. Imidlertid var det den samme legen som dukket opp, denne gangen med to vektere. Hun forklarte meg at jeg ikke "feilte" noen ting, for surstoffet i blodet var helt fint! (hadde hun sett på disse plasterbitende). jeg pustet bare feil! For meg føltes det som om hun sa; jeg vet du ikke får luft men det er du skyld i selv. Jeg fikk etter en stund frem at jeg ikke taklet den situasjonen jeg var i. Jeg måtte ha hjelp! Smertene var uholdbare, jeg gruet meg til hver gang jeg skulle trekke pusten! Da legen ikke viste noen vilje til å hjelpe meg sa jeg "da må jeg foreta meg noe selv". I det jeg ville forlate sykehusområdet gikk de to vekterne til angrep. Den ene grep fatt i klærne mens den andre tok et solid tak i strupen min. Den ene vekteren forsøkte å legge meg i bakken ved å sparke bena under meg. Jeg greide på tross av dette å holde meg oppreist. Når "legen" fikk høre hvem jeg var ga hun beskjed om at de skulle slippe meg og la meg gå. ( nesten som en militær kommandant) Jeg forlot stedet og etter dette ringte jeg enn venn i Oslo som har astma. Jeg fikk medisin slik at jeg igjen følte at jeg fikk puste! Dersom helsevesenet i Norge behandler pasienter på denne måten må noe gjøres!