Grunngiving

Jeg vil påstå at de naturtypene som ligger i vernet av Hyllingsdalen og Skardsfjellene ikke er av en slik art at de krever et spesielt vern. Grunneierne og rettighetshavere har forvaltet områdene i hundrevis av år, og i fremtiden må de uansett behandle landskapet i tråd med kommunale retningslinjer og plan- og bygningsloven. Det har vært drevet virksomhet i området i hvert fall i 350 år, og allikevel ser altså noen en verdi i et vern som vil fortrenge de tradisjonelle og nye utmarksnæringene. Man oppnår bare tre ting med vernet. Det ene er å overføre forvaltningen fra lokalt til statlig hold. Det andre er å overføre næringsgrunnlaget fra nordmenn til reindriftssamer. Det tredje er at vernet bidrar til at antallet vernede kvadratkilometer som er vernet i Norge øker, noe som tilsynelatende er den viktigste suksessfaktoren for den siste tids miljøvernministere. Da Stortinget behandlet saken i 19. april 1993, var ikke reinbeitets vilkår i Rørostraktene tatt med i vernegrunnlaget. Når fylkesmannen i ettertid har bestemt seg for å inkludere dette vil det medføre en dramatisk forverring av de andre utmarksnæringenes vilkår for overlevelse. I tillegg til dette er vernet øket dramatisk i størrelse siden Stortingets behandling. I det nye forslaget ligger 171 kvm av Tydal kommune innenfor verneområdet, i det første lå 0 kvm innenfor Tydal. Altså har både grunnlaget for vern og størrelsen blitt dramatisk endret, uten at det fra regjering eller storting har blitt gitt noen retningslinjer i denne retning. Til sammen vil 62 grunneiere og en rekke mindre lokalsamfunn få svekket sin næringsvirksomhet på grunn av dette vernet. Fraflytting av de norske samfunnene i området vil kunne bli konsekvensen. Dette lå ikke til grunn ved Stortingets behandling i 1993, dermed synes det klart at Stortinget må få denne saken tilbake til behandling.