Grunngiving

Det er annen næringsutvikling enn drift av landbrukseiendommer som er avgjørende for bosettingen i Distrikts-Norge. Stadig flere bruk kan ikke gi et tilfredsstillende utkomme for driver, og man blir avhengig av å hente inntekt utenfor bruket for å kunne bo der. Dette blir svært synlig ved generasjonsskifter. Yngre mennesker ønsker ikke å flytte tilbake dersom de ikke finner annet arbeid.
Boplikt i en slik situasjon har en rekke negative effekter. I mangel av potensiell interesse for å overta vil generasjonsskiftet utsettes, investeringer og vedlikeholdet reduseres og forfallet forsterkes. Det skapes ikke aktivitet. At landbruksministeren velger å forsterke en politikk som siden den ble innført i 1974 har vist seg ikke å ha noen virkning i forhold til sin målsetting, vitner om liten evne til å realitetsorientere politikken og virkemidlene på det felt han bestyrer.
Samtidig ser vi stadige eksempler på at folk må si opp sin jobb i en del av landet for å flytte til en eiendom de har arvet med boplikt i et distrikt der det ikke finnes tilsvarende mulighet for relevant arbeid. Dermed er resultatet i realiteten at eier er tvunget til å selge. Når landbruksministerens partifelle og regjeringskollega, kommunalminister Åslaug Haga, skriver i sin distriktsmelding at "folk må få bo der de ønsker", blir dette forvirrende. Landbruksministeren og kommunalministeren bør kanskje avholde en konferanse der de bestemmer seg for om det er boplikt eller bolyst som skal være fundamentet for Distrikts-Norge.