Skriftleg spørsmål fra Martin Engeset (H) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:314 (2006-2007)
Innlevert: 07.12.2006
Sendt: 08.12.2006
Svart på: 15.12.2006 av kunnskapsminister Øystein Djupedal

Martin Engeset (H)

Spørsmål

Martin Engeset (H): Flere forskere har opptrådt som aksjonister i forbindelse med barskogvern. Det har kommet frem i media at noen forskere også har vært aktive i aksjoner, som neppe er i samsvar med alminnelige forskningsetiske retningslinjer. Lederne av to forskningsinstitusjoner har tatt affære overfor sine forskere, men rektor på UMB har i et leserinnlegg i Nationen tatt aktiviteten i forsvar.
Hva har statsråden gjort eller tenkt å gjøre for å få UMB til å følge alminnelige forskningsetiske krav?

Grunngiving

Avisen Nationen har omtalt en e-postkampanje ved norske og utenlandske læresteder, hvor forskere innen miljø organiserer stemmegivning for størst mulig vern på Nationens hjemmesider. Nationen kommenterte på lederplass 7. november: "Forskere har drevet lobbying for tvangsvern uten at noen i miljøet har reagert. Hvor er varslerne?" Men synspunktene var delte i forskningsmiljøene. Ifølge Nationen har lederne av to forskningsinstitusjoner (NINA og Skogforsk) tatt affære overfor sine forskere.
På Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) var holdningen en annen. Rektor Knut Hove og instituttleder Hans Fredrik Hoen forsvarte forskernes engasjement i et felles leserinnlegg 15. november med overskriften: "Aktiv deltakelse i samfunnsdebatten er en del av oppdraget universitetene har fått fra myndighetene." Etter dette er det åpent for at forskere fra UMB kan ta del i direkte politiske aksjoner i fremtiden.
"Vi tror de fleste forstår at enkeltforskere ikke representerer sin arbeidsgiver hver gang de ytrer seg offentlig", skriver UMBs rektor i leserinnlegget. Mon det. I en trykksak fra fire miljøvern- og frilufts-organisasjoner, datert 21. november 2006, og omdelt til alle Stortingets medlemmer, har en rekke forskere underskrevet. Sammen med underskriftene er det opplyst at "Oppropet støttes på personlig grunnlag, og ikke på vegne av den institusjonen hvor de arbeider. Personer med professorkompetanse er satt i kursiv". Det er også opplyst at "Underskriverne arbeider ved 17 ulike institusjoner". Dette er sikkert riktig, men UMB er sterkt representert, så vidt ses med 11 professorer og 12 ansatte med annen kompetanse.
Det virker lite overbevisende at underskriverne fremhever sin professorkompetanse, samtidig som "formelt og offisielt" ikke vil identifiseres med sine stillinger. La det være helt klart at det er de uvitenskapelige, aksjonslignende og i enkelte tilfeller unavngitte aksjoner som er problemet. Forskningspublikasjon, inkludert såkalt populærpublikasjon og uhildete forskningsbaserte bidrag til samfunnsdebatten er noe annet.
Når forskere opptrer som politiske aktivister på sine forskningsområder bidrar de til å svekke tiliten til egen forskning og norsk forskning generelt. Det er problematisk når enkeltforskere ikke selv ser forskjellen mellom forskningspublikasjoner og slike aktiviteter, men det er uakseptabelt at rektor ved et av landets universiteter ikke synes å se det problematiske, men i stedet tar aktivistene i forsvar.
I den senere tid har forskningsetikk vært i søkelyset i et par meget alvorlige tilfeller. UMB har vært involvert i en sak om forskningsjuks, og ledelsens håndtering falt lite heldig ut. Etter denne erfaring kunne vi forventet ekstra forsiktighet i forskningsetiske spørsmål, men rektor rykker altså ut og forsvarer aktiviteter, som ifølge Nationen omfatter navngitte og unavngitte aksjoner. Rektor er neppe mistolket, for det var her tale om et leserinnlegg. På denne bakgrunn kan det se ut som det er behov for ekstra oppfølging av UMBs ledelse i spørsmål som gjelder forskningsetikk.

Øystein Djupedal (SV)

Svar

Øystein Djupedal: Ifølge Lov om universiteter og høyskoler skal universiteter og høyskoler bidra til å spre og formidle resultater fra forskning. Universiteter og høyskoler er således underlagt en forpliktelse til formidling. Loven inneholder dessuten en bestemmelse om akademisk frihet som sier at universiteter og høyskoler ikke kan gis pålegg eller instrukser om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen og utviklingen. Også i rollen som formidlere vil det være en tommelfingerregel at forskere ved universiteter og høyskoler må ha utstrakt faglig frihet.
Videre fastslår de etiske retningslinjene for statstjenesten at statsansatte, så vel som alle andre, har en grunnleggende rett til å ytre seg kritisk om statens virksomhet og alle andre forhold, jf. Grunnloven § 100. Det gjelder også på felter som har direkte tilknytning til virksomheten den statsansatte arbeider i. Av hensyn til allmennhetens krav på informasjon er det viktig at statsansatte med sakkunnskap har adgang til å formidle et kritisk og kompetent perspektiv i samfunnsdebatten. Kvaliteten på den offentlige debatten vil forringes dersom statsansatte ikke får delta i debatt som berører eget fagfelt.
I norsk rett foreligger det en ulovfestet lojalitetsplikt i ansettelsesforhold. Lojalitetsplikten er imidlertid ikke absolutt. Ansatte i undervisnings- og forskerstilling ved universiteter og høyskoler er i en særlig stilling, og bør ha en vid adgang til å varsle om kritikkverdige forhold hos egen arbeidsgiver og hos andre samfunnsaktører. Dette er også lagt til grunn i de etiske retningslinjene for statstjenesten: "For ansatte ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner er en del av deres arbeidsoppgaver å bidra til samfunnsdebatten, komme med sakkyndige uttalelser osv. Selv om ansatte også ved disse institusjonene har en lojalitetsplikt, er det en del av deres arbeidsoppgaver å bidra til kritisk debatt. De ansatte har dessuten i kraft av sin stilling forsknings- og formidlingsplikt, og har dermed rett og plikt til å gjøre forskningsresultatene kjent også dersom de strider mot vedtatt politikk."
Selv om det gjelder visse begrensninger etter lojalitetsplikten, bør statsansatte, på linje med andre samfunnsborgere, oppmuntres til å delta i den offentlige debatt. Også i tilfeller der institusjonen har utpekt en talsperson, har de øvrige ansatte mulighet til å ytre seg offentlig. Når en statsansatt uttaler seg innenfor virksomhetens arbeidsområde, må det imidlertid gå klart frem at den ansatte ytrer seg på egne vegne og ikke som representant for statstjenesten.
Også de forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, jus og humaniora, som også andre fagfelt støtter seg på, fremhever at forskere bør bidra til den offentlige meningsdannelsen med sin vitenskapelige kompetanse. Retningslinjene peker imidlertid også på at det kan være uklare overganger mellom deltakelse i samfunnsdebatt som fagperson og som vanlig samfunnsborger. Når en fagperson deltar i offentlig debatt som vanlig samfunnsborger, bør det derfor ikke brukes tittel eller henvises til særskilt vitenskapelig kompetanse.
Forskeres deltagelse i samfunnsdebatten er, som det fremgår ovenfor, et felt med gråsoner og utfordringer. Når det presiseres at et opprop eller lignende støttes på personlig grunnlag og ikke på vegne av institusjonen, mener jeg imidlertid at de viktigste forskningsetiske hensynene er ivaretatt.