Skriftleg spørsmål fra Inga Marte Thorkildsen (SV) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:342 (2006-2007)
Innlevert: 12.12.2006
Sendt: 13.12.2006
Svart på: 19.12.2006 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Spørsmål

Inga Marte Thorkildsen (SV): Vil helse- og omsorgsministeren vurdere om pasientvernet er fullgodt, og at ikke dagens regelverk og/eller praksis i Statens helsetilsyn og i Helsepersonellnemnda tvert imot hindrer rettferdige og adekvate reaksjoner på overgrep og maktmisbruk?

Grunngiving

Ifølge helsepersonelloven § 57 kan helsepersonell få autorisasjonen sin inndratt dersom man har vist en atferd som er uforenlig med yrkesutøvelsen, har utvist grov mangel på faglig innsikt eller drevet uforsvarlig virksomhet. I Tønsberg ble en mann ansatt som kommuneoverlege i 2000 til tross for at han hadde utsatt psykisk syke pasienter for overgrep året før. Ifølge offentliggjorte sitater fra Statens helsetilsyns rapport har mannen kledd av seg selv og sine pasienter, under dekke av å drive psykoterapi, som han for øvrig ikke skal ha vært kvalifisert til. Helsetilsynet mener ifølge Tønsbergs Blad at mannen har vist "grov mangel på faglig innsikt" og at han er uegnet til å utøve legeyrket forsvarlig. I 2003 mistet han retten til kontakt med pasienter, men han fikk likevel beholde sin autorisasjon. Det er uklart om Tønsberg kommune som arbeidsgiver hadde mulighet til å få opplysninger om bakgrunnen for begrensningene i legens autorisasjon, og derfor ber jeg om å få vite hva regelverket sier om dette. I tillegg mener jeg det er viktig å få brakt på det rene hva slags praksis som føres i Helsetilsynet og i Helsepersonellnemnda i saker av overgrepsliknende karakter. Det er etter min mening uholdbart dersom det er vanlig at leger og annet helsepersonell som begår overgrep og utnytter sine pasienter ikke får større reaksjoner enn begrensninger i autorisasjonen. Både av hensyn til de aktuelle pasientene og av allmennpreventive hensyn er det viktig at det reageres strengt i slike saker, selvsagt innenfor rettssikkerhetens rammer.
Jeg vil også henlede oppmerksomheten til en sak omtalt i Dagens Medisin 7. desember 2006, hvor flertallet i Statens helsepersonellnemnd ifølge avisen har reagert med en advarsel mot en lege som har vært anklaget for seksuelle tilnærmelser. Han har ifølge vedtakspapirene utvist en uakseptabel og uforsvarlig oppførsel. Statens helsetilsyn mente mannen var uegnet som lege, men nemndas flertall kom til at det holdt med en advarsel. På denne bakgrunn vil det være interessant å få en gjennomgang av hva som er vanlig praksis i tilsvarende saker, og hva som skal til for å få en autorisasjon inndratt.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Bakgrunnen for representantens spørsmål er saker knyttet til to leger og tilsynsmyndighetenes behandling av disse sakene. Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan gå inn og kommentere disse enkeltsakene direkte. Begge sakene har vært til behandling hos Statens helsetilsyn og Statens helsepersonellnemnd, som er de organer som skal behandle denne type saker. I tillegg er det slik at begge sakene inneholder taushetsbelagte opplysninger. Jeg kjenner derfor ikke sakene i detalj, og selv om særlig den ene av sakene har vært mye omtalt gjennom avisoppslag, ønsker jeg ikke å bidra til videre offentlig diskusjon knyttet til enkeltsaker hvor deler av saksopplysningene som nevnt vil være taushetsbelagte. Mitt svar på representantens spørsmål må derfor bli av mer overordnet karakter og jeg vil bare kommentere enkelte generelle problemstillinger i tilknytning til de aktuelle sakene.
Som representanten viser til kan helsepersonell få sin autorisasjon tilbakekalt etter helsepersonelloven § 57. Vilkårene for tilbakekall er at helsepersonellet "er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig" på grunn av en eller flere av de spesifikke tilbakekallsgrunner som bestemmelsen regner opp, herunder på grunn av "atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen." Av lovens § 59 fremgår at selv om vilkårene for tilbakekall av autorisasjon er oppfylt, kan Statens helsetilsyn begrense autorisasjonen til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet. Det er i så fall et krav at vedkommende helsepersonell anses skikket til å utøve virksomhet på et begrenset felt under tilsyn og veiledning.
I 2004 tilbakekalte Statens helsetilsyn autorisasjonen til 60 helsepersonell og ga begrenset autorisasjon i 5 saker. I 2005 var antall tilbakekall 46 og antall begrenset autorisasjon 3. Endelige tall for hele 2006 foreligger naturlig nok ikke ennå, men Helsetilsynet har opplyst at så langt er antall tilbakekall 64 og antall begrenset autorisasjon 9.
Den konkrete begrunnelsen for tilbakekall varierer, men den største gruppen tilbakekall gjelder saker hvor helsepersonellet har hatt et rusproblem. I 2005 utgjorde disse sakene 23 av i alt 46 tilbakekallssaker. De neste største gruppene gjaldt tilbakekall begrunnet med helsepersonellets adferd og helsepersonellets seksuelle utnytting av pasient. Disse gruppene bestod av henholdsvis 9 og 7 saker.
Når det gjelder Statens helsetilsyns praksis i saker av overgrepslignende karakter, har tilsynet opplyst at dersom det finnes tilstrekkelig bevist at helsepersonellet har innledet et forhold til en pasient eller at det foreligger tilfeller av seksuell utnytting, så vil saken normalt ende med tilbakekall av helsepersonellets autorisasjon.
Statens helsepersonellnemnd er klageorgan for Statens helsetilsyns vedtak om blant annet advarsel eller tilbakekall av autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 68. Helsepersonellnemnda er et uavhengig organ og nemndas vedtak kan overprøves av domstolene. Nemnda er sammensatt av 3 personer med juridisk bakgrunn, 3 personer med helsefaglig bakgrunn og en legrepresentant.
Som nevnt kan jeg som helse- og omsorgsminister ikke gå direkte inn i de enkeltsaker som ligger til grunn for representantens spørsmål. Jeg kan ikke overprøve Statens helsetilsyns og Statens helsepersonellsnemnds skjønnsutøvelse i konkrete saker og kan derfor ikke diskutere grunnlaget for de ulike sakene og tilsynsmyndighetenes reaksjon. Jeg vil imidlertid knytte enkelte generelle kommentarer til de to sakene som ligger til grunn for representantens spørsmål, samt deretter mer overordnet kommentere representantens spørsmål om dagens regelverk eller praksis ivaretar pasientvernet på en god nok måte.
Når det gjelder den første saken representanten viser til, er det opplyst at Statens helsetilsyn har funnet grunnlag for tilbakekall av autorisasjon, men at man etter en konkret vurdering har foretatt et begrenset tilbakekall av legens autorisasjon, jf. ovenfor om helsepersonelloven § 59. Legen har fått begrenset autorisasjon som innebar at han ikke skulle ha pasientkontakt.
Representanten har også ønsket avklart i hvilken utstrekning kommunen kunne gjort seg kjent med begrensningene i legens autorisasjon. Etter hva jeg har fått opplyst var det i denne saken slik at tilsynssaken mot legen var til behandling hos tilsynsmyndigheten mens legen ble ansatt i en rent administrativ stilling som kommuneoverlege. I den grad taushetsplikt ikke er til hinder for det, vil imidlertid Helsetilsynet på spørsmål fra arbeidsgivere og andre, opplyse om eventuelle administrative reaksjoner mot helsepersonell og bakgrunnen for slik reaksjon. Hvilke opplysninger man kan gi om den enkelte sak vil måtte vurderes konkret.
Etter som pasientkontakt i denne saken ikke ville være en del av legens arbeidsområde, fant Statens helsetilsyn at det heller ikke ville være noen fremtidig risiko for pasientsikkerheten ved å tildele legen en begrenset autorisasjon. Selv om tilsynet vurderte det dit hen at vilkårene for tilbakekall var oppfylt, fant derfor tilsynet etter en totalvurdering å tildele legen en begrenset autorisasjon i medhold av helsepersonelloven § 59. Det ble som vilkår for begrensningen fastsatt at han ikke fikk ha pasientkontakt. Av avisoppslag i saken fremgår at legen likevel ved en anledning skal ha deltatt på helsestasjonsundersøkelse. Jeg er kjent med at Statens helsetilsyn har innhentet en uttalelse fra legen angående dette, og at denne delen av saken er til utredning i tilsynet og fortsatt ikke avsluttet.
Når det gjelder den andre saken er denne et eksempel på at Statens helsetilsyn og Statens helsepersonellnemnd har vurdert en sak noe ulikt. Helsetilsynet mente vilkårene for tilbakekall var oppfylt, mens Helsepersonellnemndas flertall kom til at advarsel var riktig reaksjon. I tråd med det jeg tidligere har nevnt kan jeg som helse- og omsorgsminister ikke kommentere denne konkrete saken, herunder hvilken administrativ reaksjon som her er den riktige.
Av Helsepersonellnemndas årsrapport for 2005 fremgår det at nemnda behandlet 46 klager på vedtak fra Statens helsetilsyn som førsteinstans. To av disse sakene ble avvist og en sak gjaldt anmodning om utsatt iverksettelse. De resterende 43 sakene gjaldt bl.a. vedtak om advarsel, om tilbakekall eller suspensjon av autorisasjon og om tilbakekall av rekvireringsrett. Når det gjelder tallene for 2006 er disse ikke klare ennå. Statens helsetilsyn har imidlertid opplyst at i perioden 1. januar 2005 til 12. desember 2006 har Helsepersonellnemnda omgjort til sammen 6 av Statens helsetilsyns vedtak. Disse 6 sakene gjaldt 4 advarsler som ble omgjort og 2 tilbakekall som ble omgjort.
Som nevnt er Helsepersonellnemnda et uavhengig klageorgan for Helsetilsynets vedtak, og det ligger derfor i sakens natur at det i enkelte saker vil kunne være noen forskjeller i hvordan ulike saker vurderes. At Helsepersonellnemnda bare i et fåtall saker har omgjort Helsetilsynets vedtak, tilsier at nemnda og tilsynet i stor utstrekning har sammenfallende syn på når vilkårene for administrativ reaksjon skal sies å være oppfylt. Etter min mening tilsier dette at klageorganet fyller sin funksjon og det er en bekreftelse på at den praksis som Helsetilsynet har lagt seg på er i samsvar med gjeldende regelverk.
Når det gjelder representantens spørsmål om jeg mener dagens regelverk er fullgodt, er det min vurdering at dagens regelverk i all hovedsak må sies å være det. Slik jeg ser det åpner dagens regelverk for at det er adgang til å reagere med tilbakekall i de alvorligste sakene. Det er imidlertid viktig å være klar over at tilbakekallsbestemmelsen i helsepersonelloven er begrunnet i behovet for å kunne beskytte nåværende og fremtidige pasienter mot helsepersonell hvis yrkesutøvelse utgjør en helserisiko for pasienter. Administrativ reaksjon i form av tilbakekall skal således ikke være en straffereaksjon, men en reaksjon myndigheten kan gripe til når dette er nødvendig for å beskytte pasienter. Slike betraktninger ligger også til grunn for at det i loven er åpnet for at man kan begrense helsepersonells autorisasjon, selv om vilkårene for fullt tilbakekall er oppfylt. Slike begrensninger kan for eksempel gjelde i forhold til arbeidssted og/eller stilling, hva slags type arbeid man kan utføre, om man skal være underlagt særskilt veiledning og/eller tilsyn og om man skal kunne ha pasientkontakt eller ikke.