Svar
Helen Bjørnøy: Forskrift om rammer for vannforvaltningen, som gjennomfører EUs rammedirektiv for vann, ble vedtatt 12. desember 2006. Forskriften innebærer en reform av hele vannforvaltningen i Norge, og vil føre til en bedre miljøtilstand i mange områder. Det skal utarbeides helhetlige forvaltningsplaner for alle landets ferskvann og kystvann, og miljøtilstanden i vannforekomstene skal bedres gjennom en styrket og felles innsats på tvers av sektorer og administrative grenser.
Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret for forskrift om rammer for vannforvaltningen. Spørsmålet fra stortingsrepresentant Børge Brende gjelder kvaliteten på drikkevannet vårt, og det er Helse- og omsorgsdepartementet som har det overordnede ansvaret for dette feltet. På denne bakgrunn har jeg forelagt spørsmålet for helse- og omsorgsministeren, som har følgende kommentar:
"Drikkevannsforskriften § 14, tredje ledd fastslår følgende:
"For å sikre hygienisk betryggende drikkevann skal eier av godkjenningspliktig vannverk gjennom valg av vannkilde(r), beskyttelse av denne (disse) og etablering av vannbehandling sørge for at det til sammen finnes minimum 2 hygieniske barrierer i vannforsyningssystemet. En av disse skal sørge for at drikkevann blir desinfisert eller behandlet på annen måte for å fjerne, uskadeliggjøre eller drepe smittestoffer. Godkjenningsmyndigheten kan, så fremt det kan vises at summen av virkningen av beskyttelse av vannkilden og forholdene i grunnen til sammen er hygienisk betryggende, i den enkelte sak bestemme at vann fra grunnvannskilde ikke behøver desinfiseres eller behandles som nevnt."
Det gjøres oppmerksom på at drikkevann er helse- og omsorgsministerens ansvar, og at Mattilsynet er det statlige organet som sørger for etterlevelse av regelverket og dermed også er den myndigheten som godkjenner vannverk.
De fleste av de som blir syke av drikkevannet, er abonnenter til vannverk som bare har klorering som rensemetode. Klorering har vært, og er fortsatt på verdensbasis, den mest vanlige måten å desinfisere drikkevann på. Men den tar ikke livet av parasitter som for eksempel Giardia cyster, til tross for at slike parasitter ikke i stor grad forekommer fra anlegg som desinfiserer med klor. Man er likevel ved store vannverk i Norge i ferd med å skifte over til UV-bestråling. Her er man egentlig på verdensbasis tidlig ute med å gjøre en slik endring. Bergen har foretatt dette skiftet, og andre store vannverk som Oslo er i ferd med å planlegge for et skifte. Det er egentlig bare i de seneste årene man har hatt kunnskapen om at det er hensiktsmessig å gå over til UV-bestråling for å unngå slik smitte.
Stortingsrepresentant Brende påpeker at 100-200 000 nordmenn blir syke hvert år på grunn av forurenset drikkevann. Dette tallet er kun et beregnet tall, i og med at det antallet mennesker som man vet blir syke av drikkevann, er betydelig lavere. I 2005 og 2006 ble det ifølge utbruddsoversikten registrert kun 26 personer man vet med sikkerhet kan ha blitt syke av drikkevann. Man antar at det er en del mørketall her, folk som ikke rapporterer at de har blitt syke, eller hvor man kun merker små ubehag, og det derfor ikke tas noen prøver eller undersøkelser for å finne smittekilden.
Sentrale helsemyndigheter har helt siden den første drikkevannsforskriften ble fastsatt i 1951 hatt sterkt fokus på at drikkevannet må være trygt, og at vannverkene må drives på en slik måte at dette hensynet blir ivaretatt.
Før matforvaltningsreformen ble etablert fra 1. februar 2004, var tilsynet med drikkevannsanleggene en kommunal oppgave, som ble utført dels av de kommunale næringsmiddeltilsynene og dels av kommunehelsetjenesten. Ansvaret for godkjenning av disse anleggene lå i stor grad også til kommunene.
Gjennom matreformen og etableringen av Mattilsynet, som ble vedtatt av Stortinget med virkning fra 1. januar 2004, ble det gjort tiltak for å styrke fokus på trygg vannforsyning. Da ble myndighet knyttet til godkjenning og tilsyn med vannverkene overført fra kommunene til staten ved Mattilsynet. En viktig begrunnelse for denne endringen i ansvarsforholdene for godkjenning var erfaringene med at kommunen - som både eier og har myndighet overfor vannverkene - ikke hadde den nødvendige habilitet. Matreformen, der det blant annet legges til grunn at Mattilsynet skal ha betydelig oppmerksomhet på vannverkene og kvaliteten på drikkevannet, forventes derfor å bidra til tryggere drikkevann for befolkningen.
De enkelte distriktskontorene i Mattilsynet er tillagt myndigheten til å føre tilsyn med og å godkjenne vannverkene. Som et ledd i arbeidet med å styrke deres muligheter for å gjøre en bedre innsats på dette feltet, har Mattilsynet sentralt alt gjennomført kompetansehevende tiltak, og flere slike vil bli gjennomført inneværende år. Mattilsynets statistikk for 2006 viser også at tilsynsaktiviteten øker raskere enn før Mattilsynet ble opprettet. Mattilsynets mål for 2007 er en ytterligere økning i tilsyns- og godkjenningsaktiviteten.
Mattilsynet har under arbeid en nasjonal tilsynskampanje på drikkevann, som pågår ut februar 2007. Kampanjen skal bidra til at en større del av befolkningen får drikkevann fra godkjente vannforsyningsanlegg. Under kampanjen vil Mattilsynet ta i bruk de virkemidlene som er nødvendige for å sikre at vannverkseierne oppfyller pliktene sine etter drikkevannsforskriften. Jeg antar at denne kampanjen vil gi et bilde av hva som er utfordringene på drikkevannsområdet, og som jeg vil sørge for blir fulgt opp.
Å få alle godkjenningspliktige vannforsyningssystemer godkjent er en prioritert oppgave. Ved fastsettelsen av nåværende drikkevannforskrift ble det bestemt at vannforsyningssystem i drift per 1. januar 2002, som ikke allerede var godkjent i henhold til den tidligere drikkevannsforskriften, skulle søke godkjenning snarest. Denne plikten til å søke godkjenning er fortsatt ikke fulgt opp av mange vannverk.
Jeg vil for øvrig peke på at selv om andelen godkjente vannverk fortsatt er lav (ca. 40 pst. av de godkjenningspliktige drikkevannsanleggene), får ca. 70 pst. av befolkningen vann fra anlegg som er godkjent av myndighetene. Tar vi med anlegg som mangler godkjenning, men som for øvrig fungerer tilfredsstillende, er andelen ca. 90 pst.
Etter drikkevannforskriften føres tilsyn med drikkevannsanleggene både av det statlige mattilsynet og av kommunehelsetjenesten. I praksis vil Mattilsynet som statlig hovedaktør på området ta seg av det meste av det daglige tilsynet, men kommunehelsetjenesten har fortsatt et tilsynsansvar som er begrunnet i behovet for samarbeid mellom mattilsyn og den lokale helsetjenesten i drikkevannsspørsmål. Godkjenning av anleggene er et rent statlig ansvar. Jeg mener denne oppgavefordelingen bidrar til ryddighet mellom forvaltningsetatene og gjør dem bedre i stand til å ivareta det de primært skal være gode på.
Det er vannverkene som har ansvaret for å søke om godkjenning og etterleve drikkevannsforskriftens krav. Det synes som om regelverket på dette området er godt egnet for å forebygge forurenset drikkevann, men det må legges større vekt på at regelverket følges. Jeg har derfor bedt Mattilsynet om å skjerpe tilsynet med vann. Videre må øvrige sektormyndigheter, som for eksempel kommunen som plan- og bygningsmyndighet, ta de hensyn som kreves for å sikre et trygt drikkevann."