Skriftleg spørsmål fra Jon Jæger Gåsvatn (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:612 (2006-2007)
Innlevert: 16.02.2007
Sendt: 19.02.2007
Svart på: 27.02.2007 av justisminister Knut Storberget

Jon Jæger Gåsvatn (FrP)

Spørsmål

Jon Jæger Gåsvatn (FrP): Kan departementet på prinsipielt grunnlag avklare skolens mulighet til å reagere overfor elever som begår overgrep mot andre på skolen, hvis forholdet berøres av en sak som har vært eller er under behandling hos politi/rettsvesen?

Grunngiving

Vi får stadig melding om elever som begår fysiske overgrep både med og uten våpen overfor medelever eller lærere. Skolene oppfordres til å anmelde slike forhold til politiet. Samtidig med en anmeldelse vil skolen som oftest sette i gang en prosess hvor en vil vurdere om eleven skal bortvises fra skolen i et kortere eller lengre tidsrom, eller overflyttes til en annen skole. Hvis politi og rettsvesen behandler saken slik at dom er falt før eventuelt bortvisningsvedtak er fattet, er det spørsmål om overgriperen kan påberope seg at han/hun ikke kan bortvises fra skolen eller utsettes for andre reaksjoner som følge av at dom allerede er avsagt over forholdet (EMK). Om et bortvisningsvedtak på f.eks. 3 uker regnes som straff og således kan betraktes som dobbeltstraff på denne bakgrunn er noe av det som ønskes avklart for å synliggjøre skolens handlingsrom for reaksjoner. Videre er det ønskelig å få avklart om et allerede fattet vedtak om bortvisning eller annen reaksjon fra skolen skal ha betydning for en senere rettslig behandling og straffeutmåling av det straffbare forholdet.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Det fremgår av begrunnelsen for spørsmålet at det gjelder forståelsen av forbudet mot gjentatt straffeforfølging i Den europeiske menneskerettkonvensjonen (EMK). EMK sjuende tilleggsprotokoll artikkel 4 nr. 1 oppstiller et forbud mot gjentatt straffeforfølging. Protokollen slår fast at en straffesak skal avvises fra domstolene dersom det allerede finnes en endelig avgjørelse som tar stilling til en straffeanklage. Ved menneskerettsloven er protokollen gjort til en del av norsk rett.
En straffesak må avvises fra domstolene dersom den første avgjørelsen er endelig, retter seg mot samme rettssubjekt, avgjør en straffeanklage, gjelder en straffesak i EMKs forstand og gjelder samme forhold som det som nå er til behandling.
Skolens refsingstiltak mot elever er regulert i lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). Det følger av § 2-9 at kommunen skal gi forskrifter om ordensreglement for den enkelte grunnskolen. I reglementet skal det fastsettes regler om elevenes rettigheter og plikter. Videre skal reglementet blant annet inneholde regler om atferd og hvilke tiltak som skal kunne brukes mot elever som bryter reglementet. Etter § 2-10 kan elever i 8. til 10. klasse vises bort fra undervisningen i inntil tre dager og elever i 1. til 7. klasse kan vises bort resten av dagen. Etter opplæringslova § 3-7 skal fylkeskommunen gi et tilsvarende reglement for den videregående opplæringen. Elever kan blant annet vises bort for resten av skoleåret i alvorlige tilfeller, jf. § 3-8 annet ledd.
Dersom en elev over den kriminelle lavalder begår en straffbar handling på skolen som vedkommende refses for, oppstår spørsmålet om refsingstiltaket er til hinder for straffeforfølgning i rettsapparatet eller motsatt.
Spørsmålet har ikke vært behandlet av norske domstoler. Men Høyesterett har i to saker tatt stilling til forholdet mellom straff og tiltak etter barnevernloven § 4-24.
I den første saken (Rt. 2003 side 1827) tok Høyesterett stilling til om fylkesnemnda for sosiale sakers vedtak om tvangsplassering etter barnevernloven § 4-24 måtte anses som straff, med den konsekvens at vedtaket var til hinder for en senere straffeforfølgning etter reglene i straffeloven. Flertallet kom til at vedtaket måtte betraktes som straff i EMKs forstand. Lagmannsretten avviste etter dette straffesaken. Dette ga grunnlag for en ny sak, der spørsmålet var om forbudet mot dobbeltforfølgning likevel ikke var anvendelig fordi sakene ikke dreide seg om "samme forhold", jf. Rt. 2004 side 1368. Høyesterett kom til at det ikke var slik identitet mellom vilkårene for inngrep etter barnevernloven § 4-24 og de straffebestemmelsene det var tatt ut tiltale for, at straffesaken kunne anses for å gjelde samme forhold som barnevernsaken.
Så lenge det er andre vilkår for å ilegge refsingstiltak etter opplæringslova enn for å straffe, og så lenge formålet med reglene er forskjellige, synes refsingstiltak etter opplæringslova ikke å være å anse som en "straffanklage" i EMKs forstand. Vurderingstemaet for hva som skal anses som strafforfølgning etter protokoll 7 artikkel 4, er langt på vei, men neppe fullt ut, det samme som etter artikkel 6. Av betydning for vurderingen etter denne bestemmelsen er den nasjonale klassifikasjonen av reaksjonen, lovbruddets karakter og sanksjonens innhold og alvor:
Refsingstiltak er ikke klassifisert som straff i norsk rett, men det er ikke ansett som et tungtveiende argument i vurderingen etter EMK.
Et refsingstiltak etter opplæringslova vil ikke være av en slik alvorlig karakter at det er rimelig å anse det som "straff" i EMKs forstand. Skolen kan for eksempel reagere med bortvising fra klassen i én time, kontakt med hjemmet og involvering av foresatte, midlertidig eller permanent klassebytte eller nedsatt ordenskarakter. Noe større tvil om vurderingen kan det være ved bortvising for resten av skoleåret eller tap av retten til videregående opplæring.
Når det gjelder lovbruddets karakter, vil det variere avhengig av hva slags overtredelse det er tale om. Generelt er det ikke et vilkår for refsingstiltak at vedkommende har begått alvorlige eller gjentatte straffbare handlinger, sml. Rt. 2003 side 1827 som gjaldt tvangsplassering i barnevernsinstitusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker. Selv om det kan være aktuelt med refsingstiltak mot handlinger som er straffbare, setter ikke opplæringslova dette som vilkår for refsingstiltak.
Min konklusjon er at det ikke foreligger grunnlag for å anse et refsingstiltak med hjemmel i opplæringslova som en "straffeanklage" i EMKs forstand. Både formålet med og karakteren av refsingstiltak trekker i denne retning. Følgelig vil ikke forbudet mot gjentatt straffeforfølging i EMK sjuende tilleggsprotokoll artikkel 4 nr. 1 komme til anvendelse.