Grunngiving

Kontrakter og bindinger til klubb har foreløpig mest interesse innen fotballen. Det er i denne idretten kontraktene kan ha stor verdi. Selv mellom norske klubber er ikke millionbeløp noe som skaper overskrifter lenger. Det er fotball som har de største ressursene, men vi kan komme til å se samme utvikling innen andre idretter. Innen fotball er det et internasjonalt marked for spillere. Årsaken til at norske klubber vil sikre seg rettigheter er derfor åpenbare. NFF krever i tillegg at utøveren er under kontrakt med sin klubb for spill i Adecco-ligaen (1. divisjon) og Tippeligaen. Det utelukkes ikke at systemet også brer seg nedover i divisjonene, selv om NFF har utviklet et eget system som skal sørge for at inntekter fra et salg skal fordeles mellom klubber som utøveren har vært i. Avhengig av kontraktens lengde gir utøveren fra seg helt fundamentale frihetsgrader og det er noen prinsipielle sider ved dette.
Det gjelder i særdeleshet når det tegnes kontrakter med unge utøvere. Dette er ambisiøs ungdom som drømmer om å bli gode. De har et stort behov for å tilhøre et miljø. De kommer fra lavere divisjoner eller juniorlag og de har et brennende ønske om å få spille i de øverste divisjonene. De blir møtt med et krav om kontrakt og har liten oversikt over konsekvensene ved å tegne en langsiktig kontrakt. "Alle" er også enige om at det her er felles interesser i å skape gode utviklingsmuligheter for utøveren.
Om ytelsene som utøveren mottar står i stil med bindingene som kontrakten innebærer, blir derfor ofte underordnet eller ikke fokusert. Det tegnes 3-4 års kontrakter med spillere som mottar lønn ned i 2 500-3 000 kr/måned. Mange klubber kan ikke betale full lønn og det er viktig at idrett fortsatt skal være en fritidsaktivitet for de fleste. Det bør imidlertid være et kritisk blikk på i hvilken grad det skal være mulig å tegne langsiktige kontrakter når ytelsene er langt under det som trengs for normalt livsopphold. I en del tilfeller gir også utøveren avkall på normal utdanningsframdrift.
Det er når en ung utøver utvikler seg til å bli interessant for videresalg at dette systemet raskt kan utvikle lite sympatiske trekk. Det utvikler seg forventninger til verdier på en utøver og dette kan blokkere en utøvers muligheter fordi klubbene ikke blir enige. Det vil igjen være avhengig av kontraktens lengde. Men det kan åpenbart framstå som svært urimelig for en spiller som ikke mottar mer enn "lommepenger" i lønn at en klubb krever seks og syvsifrede beløp for at han skal få lov til å skifte klubb. Prisforventning, betalingsvilje og risikovurderinger vil avhenge av om en er på selger eller kjøpersiden.
Forventningene til verdier på utøvere kan derfor blokkere unge norske utøveres mulighet til å avansere og bytte klubb. Det gir seg dermed også utslag i at mange klubber heller går utenlands for å hente talenter. Dette har fenget EUs interesse, noe som et oppslag i Aftenposten fredag 2. mars viser. I Norge er vi kritiske til at svært unge spillere går til europeiske klubber. Det skal mye til at de lykkes. At norske klubber henter talenter i Afrika i stedet for å sikre norske utøveres mulighet til utvikling, er ikke bedre.
Dette dreier seg om store økonomiske interesser og viktige prinsipper. Klubbenes interesser står ofte imot hverandre og NFF kan trenge fokus utenfra for å kunne ta tak i utfordringene. Kulturministeren bør bidra til at det presset er der.