Dokument nr. 15:865 (2006-2007) Innlevert: 30.03.2007 Sendt: 02.04.2007 Svart på: 16.04.2007 av finansminister Kristin Halvorsen
Gjermund Hagesæter (FrP): Det er den siste tiden kommet en rekke henvendelser fra mennesker som er blitt utsatt for skjønnsligning. I disse tilfeller er det etter norske regler skattyter som har bevisbyrden, og mange blir satt overfor en umulig oppgave, samtidig som ligningsmyndighetene har tilnærmet ubegrensede ressurser. Skattyter er i tillegg avskåret fra muligheten til fri rettshjelp, eller fradrag for kostnader i forbindelse med tvisten. Hva er begrunnelsen for at personer i skattesaker er avskåret fra ordningen med fri rettshjelp?
Kristin Halvorsen: Ligningssystemet er basert på at skattyterne gir ligningsmyndighetene korrekte opplysninger om egne formues- og inntektsforhold. Har skattyter ikke levert pliktig selvangivelse, må ligningsmyndighetene fastsette grunnlaget for ligningen ved skjønn. Ligningsmyndighetene kan dessuten sette skattyters oppgaver til side og fastsette ligningsgrunnlaget ved skjønn når de finner at oppgavene ikke gir et forsvarlig grunnlag å bygge fastsettingene på, eller skattyter har unnlatt å gi utfyllende informasjon eller medvirke til undersøkelse. Utgangspunktet for skjønnsligningen er således at skattyter ikke har oppfylt sin opplysningsplikt.Skjønnet skal være forsvarlig, og det er ligningsmyndighetene som har bevisbyrden for at dette er tilfellet. Mener skattyter at skjønnet ikke er riktig, kan vedkommende klage over ligningen. Klagen skal inneholde bestemte påstander, og skattyter må redegjøre for de forhold som påstandene bygger på. På dette stadiet i saken ligger derfor bevisbyrden hos skattyter. Jeg viser til mitt svar i brev 23. mai 2006 på spørsmål nr. 870 fra deg, hvor jeg har skrevet noe mer utfyllende om dette. Når det gjelder ordningen med fri rettshjelp, kan jeg opplyse at denne sorterer under Justisdepartementet. Spørsmål omkring dette skulle derfor vært rettet dit. Jeg har imidlertid tatt kontakt med Justisdepartementet som har gitt følgende opplysninger om fri rettshjelp til personer i skattesaker:Det har vært bred politisk enighet om at det ikke kan gis fri rettshjelp på alle saksfelt. Stortinget har derfor vurdert og fastsatt de prioriterte saksfelt i rettshjelpsloven ut fra en vurdering av hvilke saker det må anses å ha størst personlig og velferdsmessig betydning å få juridisk bistand til. Det vises i denne forbindelse til lovens formålsbestemmelse i § 1 hvor det også fremgår at offentlig støtte kun skal gis når det faktisk er nødvendig med juridisk bistand. Dette har blant annet fått uttrykk i lovens subsidiaritetsbestemmelse (§ 5), som gjør det klart at dersom andre kan gi den juridiske bistand som er nødvendig, eller andre ordninger dekker slik bistand, kan man ikke få fri rettshjelp for å dekke samme behov.Når skattesaker ikke er nevnt som et prioritert saksfelt, må dette være ut fra en vurdering av graden av den personlige og velferdsmessige betydning slike saker normalt har for privatpersoner. Det vises til at også øvrige pengekravsaker, kjøp og salg av varer og tjenester samt arvesaker heller ikke er ansett å være prioritert i rettshjelpsammenheng. I tillegg er det i forbindelse med skattesaker et vesentlig moment at det offentlige har en opplysnings- og veiledningsplikt som normalt skal anses for å gi tilstrekkelig bistand når det gjelder de juridiske spørsmål som oppstår i forbindelse med skattesaken. Den generelle adgangen til administrativ overprøving som er etablert i skattesaker, bidrar også til at privatpersoners rettsikkerhet normalt må antas å bli tilstrekkelig ivaretatt av forvaltningen selv. Videre vil det også kunne være mulig å få dekket nødvendige og vesentlige advokatutgifter etter reglene om dekning av sakskostnader i ligningsloven § 9-11, dersom vilkårene for dette er oppfylt.Selv om skattesaker ikke er prioritert i rettshjelpssammenheng, medfører ikke dette at man i den konkrete sak nødvendigvis vil være avskåret fra å kunne få innvilget fri rettshjelp som privatperson. Rettshjelpsloven stiller opp unntaksbestemmelser som gjør det mulig å få innvilget fri rettshjelp dersom den konkrete saken objektivt sett må anses å berøre søker personlig i særlig sterk grad. Ved en slik vurdering skal det legges vekt på om saken har likhetstrekk med de sakstyper som allerede er prioritert i loven. I tillegg må det også her foretas en vurdering av om vedkommende må antas å kunne få tilstrekkelig bistand og ivaretatt sin rettsikkerhet på en tilstrekkelig måte av det offentlige selv. Disse faktorene er begrunnelsen for at det i skattesaker føres en restriktiv praksis for å innvilge fri rettshjelp etter unntaksbestemmelsene.