Grunngiving

Undertegnede er gjort kjent med at en kommune er gitt avslag på statsrefusjon for kostnader knyttet til plassering i et barnevernstiltak, for en mindreårig utsatt for menneskehandel. Begrunnelsen er at tiltaket ligger i annen kommune enn bostedskommunen. Det henvises til Rundskriv Q-11/2006 B fra Barne- og likestillingsdepartementet.
Dette kan synes som en meget urimelig tolkning av rundskrivets ordlyd og vi ber derfor statsråden redegjøre for departementets tolkning.
I dag har vi 431 kommuner i dette landet, og det er helt utenkelig at hver kommune skal kunne gi et tilpasset tilbud til alle de barn og unge som har meget ulike behov for tiltak i regi av barnevernet. Bestemmelser som begrenser den lokale handlefrihet til å finne egnet tilbud på tvers av kommunegrensene gjør det meget vanskelig å prioritere oppgavene i kommunen. Hvis kommunen pålegges å selv etablere egnet tilbud for å få refusjon, er det stor sannsynlighet for at dette vil koste mer enn å benytte etablerte tiltak. Det er også et urimelig krav å pålegge hver kommune å sikre faglig høy kvalitet og spisskompetanse når vi som her snakker om grupper med helt spesielle utfordringer. Vi finner det høyst betenkelig at staten (BUFetat) nekter refusjon til kommuner og heller pålegger dem å etablere egne tiltak for så å gi refusjon uten å se på de faglige og økonomiske konsekvenser. Alt dette fordi man tolker rundskrivet fra departementet på en slik begrensende måte.