Grunngiving

Etter 8 år med faglig hjelp fra helsevesenet er kvinnen kanskje mer syk enn noen gang, og det som er forsøkt frem til i dag har ikke fungert tilfredsstillende.
Psykologen er helt klar på at diagnosen ikke har noe med anoreksi å gjøre. Den 20 år gamle kvinnen har ikke et forvrengt bilde av seg selv, hun blomstrer når vekten øker, og hun ønsker selv å spise for å legge på seg, men klarer det ikke da hun føler hun blir kvalt. Psykologen sier: "Pasienten har store problemer med å få i seg ernæringsrik mat som følge av spesifikk fobi (noe utredning gjenstår). "Han sier også at man ikke har holdepunkter for hypotese om uhensiktsmessig psykososial utvikling som følge av PEG-innsettelse, snarere tvert om. Han sier også at pasienten får kvelningsfornemmelse ved en nesesonde, og han er helt klar på at hun ikke lider av anoreksi. Fastlegen mener at pasientens ønske om PEG-sonde vil løse en del av problemene hun sliter med, og i alle fall ivareta at hun får en tilfredsstillende ernæringssituasjon." Han har sendt 3 henvendelser til sykehuset, og mener at det ikke er noe annet realistisk alternativ.
Sykehuset har foreløpig ikke imøtekommet anbefalingene fra psykologen og fastlegen og det sterke ønske pasienten selv har om å forsøke PEG-sonde. Det ble blant annet begrunnet med at PEG-sonde kunne være risikofylt når pasientens allmenntilstand er dårlig, men dette har senere blitt avkreftet. Hun har nå fått tilbud om for en 3 ukers utredning, med spisetrening på RASP den 7. mai. Hvis hun fremdeles ikke klarer å spise, vil det bli satt inn nesesonde, noe hun selv opplever som en trussel. Fortsatt får denne pasienten kun tilbud om en behandlingsform for anorektikere, noe hun prøvde for 8 år siden, men som ikke fungerte for henne. Jeg kjenner til at Helsetilsynet ser på saken som en rettighetsklage, men saken er ikke ferdigbehandlet. Denne saken kan ta tid hvis man skal vente på at alle byråkratiske avgjørelser blir fattet. Hva skjer med pasienten i mellomtiden? Dette er en akuttsak som ikke kan vente. I dag har den unge kvinnen en BMI på 12, og hun har ikke lenger krefter til å gå fra senga og inn i stua. (hun krabber). Hun eier overhodet ikke muskler i kroppen. Dette bør si noe om alvoret i saken. Hun er sterkt svekket, og må få hjelp slik at hun får tilbake fysisk styrke og vekt før man kan forvente resultater av den psykologiske delen av behandlingen.
Sykehuset har lov til å benytte sondemating som tvang ved livreddende behandling, men tvang må kun benyttes i de tilfeller hvor det ikke finnes annen utvei, og alt annet er forsøkt. Den 28. februar 2003 møtte pasienten frivillig opp med sin far på sykehuset for å få satt inn en PEG-knapp, men en annen lege avgjorde at det mot hennes vilje isteden ble satt inn nesesonde. Hun ble så overført til lukket psykiatrisk avdeling i 3 dager. Jeg kan ikke se at sykehuset har grunnlag for å benytte denne typen tvang med en pasient som frivillig vil motta sondemating med PEG, og jeg ber om at hun ikke utsettes for mer tvang når det finnes en annen mulighet for å gi henne næring som hun selv ønsker. Hun blir dårligere og dårligere for hver dag som går, og familien frykter hva som kan skje hvis hun ikke snarest får den hjelpen hun trenger. Denne saken viser også at samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenestens forskjellige nivåer ikke har fungert til beste for pasienten. Jeg kjenner til at statsråden nylig har svart på et brev fra familien, men svaret de mottok fra statsråden ga dessverre ingen forhåpninger, snarere mer frustrasjon. Jeg ber nå statsråden om å ta ansvar for at denne pasienten snarest får den hjelpen hun må ha, og at hennes ønske og de faglige anbefalingene fra fastlegen og psykologen blir hensyntatt og vektlagt ved en ny helhetlig vurdering ved sykehuset.