Grunngiving

Det er et stort behov for nytenking omkring eiendomsstruktur og driftsform i norsk skogbruk. Aktiviteten må økes for å gi grunnlag for ny aktivitet og videreforedling i store deler av landet. Skogbruk har i løpet av den perioden konsesjonsloven har vært gjeldende, endret seg fra å være en vanlig næring med ansatte skogsarbeidere og mye manuelt arbeid til en næring der entreprenører står for det meste av aktivitet. For eier av skogen er det ikke lenger å administrere arbeidsoppgaver på eiendommen som er viktigst, men det er å forvalte den kapital som skogen representerer.
Det synes åpenbart at den ensidige vektlegging av regulering og styring av eiendomsmarkedet, svekker nettopp dette fokuset. Skog er en særdeles kapitaltung næring, og for de delene av Distrikts-Norge der skog er en vesentlig del av ressursgrunnlaget, er det en betydelig del av kapitalgrunnlaget i lokalsamfunnet som er bundet i skog.
Aksjeselskapsformen kan derfor være en godt tilpasset eierskapsform for norsk skogbruk. Flere av de mest veldrevne eiendommene i Norge er AS fra lenge før konsesjonsloven ble vedtatt i 1974. Generasjonsskifte er en betydelig utfordring for mange eiere i dag, og en overføring til et AS vil kunne gjøre dette enklere, smidigere og med mindre skjevfordeling mellom søsken enn det tradisjonelle eierskapet medfører.
Det synes derfor merkelig at Statens landbruksforvaltning i denne saken velger å overstyre de lokale beslutningene. Det er jo ikke slik at dette er en beslutning som er kommet fram etter en rask beslutningsprosess lokalt, den har snarere vokst seg fram gjennom mange diskusjoner og lange overveiinger. Statens landbruksforvaltning synes å tolke det at landbrukseiendommer i størst mulig grad skal eies av fysiske personer, som et forbud mot andre eierskapsformer. Dette bør landbruksministeren vurdere om er en framtidsrettet behandling av en interessant søknad.