Skriftleg spørsmål fra Torbjørn Hansen (H) til kultur- og kirkeministeren

Dokument nr. 15:1119 (2006-2007)
Innlevert: 30.05.2007
Sendt: 31.05.2007
Svart på: 13.06.2007 av kultur- og kirkeminister Trond Giske

Torbjørn Hansen (H)

Spørsmål

Torbjørn Hansen (H): Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys skriver i svar på spørsmål nr. 295 fra undertegnede, datert 5. desember 2006, at hun vil ta opp saken om salgsagenturer for kirkegårdsansatte med Kultur- og kirkedepartementet som ansvarlig for gravferdsloven. Det har vært protester mot dagens praksis mange steder hvor ansatte driver agentur ved siden av arbeidet i kirken, både ut fra etiske og konkurransepolitiske perspektiver.
Hva vil Regjeringen gjøre for å rydde opp i saken?

Grunngiving

Steinindustriens Landsforening har i to omganger tatt opp problemstillingen med rolleblanding for kirkegårdsansatte som ved siden av sitt vanlige arbeid driver agenturvirksomhet på vegne av leverandører av gravsten, inskripsjonsarbeid o.l. med Konkurransetilsynet.
Praksisen oppfattes som tvilsom både etisk som følge av rolleblanding og konkurransepolitisk som følge av at enkeltleverandører får store fordeler i markedsføringen gjennom å engasjere en kirkegårdsansatt som agent. Ifølge Aftenposten er så mye som hver fjerde gravsten som selges her i landet solgt via kirkegårdsansatte som møter pårørende på kirkegården. Provisjonen de kirkegårdsansatte mottar for virksomheten kan være betydelig.
Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg ved Kultur- og kirkedepartementet mente ifølge Aftenposten 2. desember at virksomheten er svært uheldig.
Konkurransetilsynet har avvist å gå inn i saken som følge av at det etter tilsynets mening er mangelen på klare regler og instrukser overfor de personer det gjelder som er problemet.
Statsråd Heidi Grande Røys skriver i svar på spørsmål nr. 295 fra undertegnede datert 5. desember 2006 at hun vil ta saken opp med Kultur- og kirkedepartementet.
Etter dette kan det se ut som om det ikke har skjedd noe i saken.

Trond Giske (A)

Svar

Trond Giske: Det er ikke vanskelig å se at det kan oppstå uheldige situasjoner når kirkegårdsansatte formidler salg av gravminner. Steinindustriens Landssammenslutning (STL) har tidligere tatt opp forholdet med Konkurransetilsynet, men tilsynet har avvist saken.
Kirkegårdene forvaltes i de fleste kommunene av kirkelig fellesråd. Fellesrådet har normalt også arbeidsgiveransvaret for ansatte med arbeidsoppgaver knyttet til drift og forvaltning av kirkegårdene. De kirkegårdsansatte har for sin del de rettigheter og plikter som følger av den alminnelige lovgivningen. Kultur- og kirkedepartementet har ansvaret for å forvalte gravferdsloven.
Gravferdsloven inneholder ikke noe forbud mot at ansatte med arbeid knyttet til kirkegård formidler salg av gravminner. Departementet kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene i loven, men departementet har ikke hjemmel for å gi bestemmelser med et materielt innhold som går ut over dette. Det er heller ikke gitt at gravferdsloven er et hensiktsmessig sted for regulering av et konkurransepolitisk forhold. Departementet er i dialog med Kirkens Arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) både om de etiske sidene og om de arbeidsrettslige spørsmålene som kan reises i forbindelse med formidling og salg av gravminner. Etter mitt skjønn er dette forhold som bør kunne reguleres enten gjennom instruks fastsatt av arbeidsgiver eller i arbeidsavtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
Jeg vil også peke på at det mange steder er lang tradisjon for at kirkegårdsansatte formidler salg av gravminner, og dette kan utgjøre en ikke ubetydelig del av enkeltes inntekt. Tradisjonelt har også mange innen denne sektoren vært ansatt i til dels små deltidsstillinger. Det kan da oppleves urimelig om man uten videre blir nektet å fortsette agenturvirksomheten. Disse motforestillingene gjør seg imidlertid ikke gjeldende i samme grad ved nyansettelse.
Endelig vil jeg understreke at Kirkelig Fellesråd er underlagt reglene i forvaltningsloven om saksbehandling, herunder bestemmelsene om habilitet. Dette innebærer at salg eller formidling av gravminne fra en fellesrådsansatt kan føre til inhabilitet i saker om godkjenning av gravminne. Departementet er imidlertid ikke kjent med at salg av gravminner i praksis er håndtert på en slik måte at det har ledet til inhabilitet eller at ulike aktører har vært utsatt for forskjellsbehandling med hensyn til godkjenningen av gravminner.