Skriftleg spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1139 (2006-2007)
Innlevert: 01.06.2007
Sendt: 04.06.2007
Svart på: 12.06.2007 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): I Norge er det ikke tillatt å implantere et befruktet egg i annen kvinne enn den biologiske moren. Det finnes tilfeller hvor kvinnen på grunn av kreft har måttet fjerne livmoren, etter at egg er befruktet ved hjelp av IVF (in vitro fertilisering).
Regnes paret som eiere av det befruktede nedfryste egget slik at de kan kreve å få egget utlevert, og eventuelt velge å transportere det til et annet land hvor det er tillatt med "surrogatmor"?

Grunngiving

I dag er det ikke uvanlig å få hjelp til å få etterlengtede barn med hjelp av assistert befruktning. Behandling for å få barn på med IVF (in vitro fertilisering) er både fysisk og psykisk krevende for kvinnen, men det sterke ønsket om å få et eget barn gjør at mange velger gjentatte forsøk. Ikke alle lykkes med å bli gravide, eller å gjennomføre et svangerskap ved første forsøk. De fleste får da mulighet til nye forsøk da overtallige egg er frosset ned i 5 år.
Jeg kjenner til et spesielt tilfelle hvor et samboende par har fått hjelp til IVF. Etter en tøff behandling med utblokking av eggledere og hormonbehandling ble kvinnen gravid. 4 måneder ut i svangerskapet måtte hun føde barnet da hun hadde fått en aggressiv livmorkreft. Hun måtte også fjerne hele livmoren, og kan derfor ikke selv bære frem et nytt barn. Dette paret har fremdeles et befruktet egg nedfryst, og de håper naturlig nok at dette egget skal få en mulighet til å utvikle seg til et lenge etterlengtet barn. I dette tilfellet har en kvinne i nær familie sagt seg villig til å være surrogatmor.
Det finnes altså muligheter til at dette kan realiseres, enten ved å innvilge en søknad om dispensasjon fra reglene, eller ved at det befruktede egget blir overført til et behandlingssted i et annet land.
I sak Innst. O. nr. 16 (2003-2004) under 2.10.1 omtales eggdonasjon, men tilfeller med surrogatmor er ikke omtalt spesielt verken i det kapittelet eller andre steder i proposisjonen. Et flertall går imot eggdonasjon, men etter hva jeg kan se har ikke komiteen spesielt tatt stilling til slike tilfeller jeg beskriver i denne saken, ved å benytte en surrogatmor til å bære frem et barn for så å overlate barnet til begge sine biologiske foreldre. Dette vil slik jeg ser det være en helt annen situasjon enn eggdonasjon hvor barnet fortsetter å leve med andre enn sine biologiske foreldre. Dette vil kun være en midlertidig "tilstand" for at egget skal kunne utvikle seg til et barn, og en slik tilstand kan ikke sidestilles med at egget doneres bort.
Jeg vil også vise til samme sak under kapittel 2.11.2 og merknaden fra en samlet komité:
Komiteen er også enig med departementet i at uttatte egg kan overføres mellom behandlingssteder når de som mottar behandlingen flytter. Komiteen ser dette som hensiktsmessig fordi dette i kombinasjon med den utvidede nedfrysingstiden på fem år vil redusere behovet for uttak av egg.
Etter hva jeg kan se er det ikke lagt begrensninger i forhold til om paret velger å flytte utenlands. For enkelte vil kanskje dette kunne være en siste mulighet hvis ikke en søknad om unntak blir imøtekommet her i Norge.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Eiendomsrett til biologisk materiale er ikke særskilt regulert i helselovgivningen. Eiendomsbegrepet er lite egnet når det dreier seg om humant biologisk materiale som ikke lenger er en del av den personen som materialet stammer fra. Det synes mer naturlig å ta utgangspunkt i en begrenset disposisjonsrett, både for institusjonen som oppbevarer materialet og for vedkommende materiale stammer fra.
For befruktede og ubefruktede egg og sæd er spørsmålet berørt i forarbeidene til bioteknologiloven (Ot.prp. nr. 64 (2002-2003)). Det fremgår der at når egg og sæd tas ut i forbindelse med assistert befruktning, innebærer dette en avtale mellom paret og den aktuelle godkjente virksomhet. Den aktuelle virksomhet skal lagre materiale og disponere over det i tråd med parets samtykke, og i samsvar med bioteknologilovens bestemmelser. Dette kan tale mot at et sykehus kan utlevere befruktede egg til formål som går ut over bioteknologilovens vilkår. Det kan derfor hevdes at paret ikke har noen rett til å få utlevert materialet, og sykehuset ingen plikt til å utlevere.
Det er imidlertid ikke regulert hva som skal gjøres med befruktede egg som etter loven ikke kan settes tilbake. Ifølge bioteknologiloven § 2-16 skal befruktede egg destrueres etter 5 års lagring. Dette fordi man ikke er kjent med hvor lenge befruktede egg kan oppbevares med sikte på fremtidig innsetting i kvinnen. Destruksjon av befruktede egg fordi en kvinne ikke lenger kan bli gravid, har ikke vært vurdert tidligere. Hensynet til paret og deres råderett over materiale som stammer fra dem, kan tale for at de selv skal kunne avgjøre hva som skal skje med de befruktede eggene i en slik situasjon.
Etter en vurdering av lov, forarbeider og reelle hensyn har jeg kommet til at bioteknologiloven ikke er til hinder for at et par kan få utlevert lagrede befruktede egg fra sykehuset, slik at paret kan transportere dem til et annet land hvor det er tillatt med "surrogatmor".
Det forutsettes at sykehuset ikke har en aktiv rolle i distribusjonen og henvisning til klinikk i utlandet mv., slik at sykehuset ikke blir ansvarlig gjennom bioteknologilovens bestemmelser om straffbar medvirkning til overtredelse av loven. Jeg vil i den forbindelse gjøre oppmerksom på at det ikke er adgang til å dispensere fra lovens bestemmelse om at befruktede egg bare kan tilbakeføres i den kvinnen eggcellen stammer fra.
Jeg ser imidlertid at det er behov for en gjennomgang av flere spørsmål knyttet til reguleringen av assistert befruktning i bioteknologiloven. Dette vil jeg komme tilbake til i forbindelse med den såkalte "fase 2" av revidering av denne loven.
I tillegg til problemstillinger knyttet til bioteknologiloven reiser spørsmål om surrogatmor problemstillinger innen annet regelverk, blant annet barnerett og adopsjonsrett. Hovedregelen i barneloven er at barnets mor er den som har født barnet, og avtale om å føde barnet for en annen kvinne er ikke bindende. Spørsmål innen barnerett og adopsjonsrett hører under barne- og likestillingsministerens ansvarsområde.