Inga Marte Thorkildsen (SV): Soria Moria-erklæringen sier at "mennesker som lever med funksjonshemning og kronisk sykdom må sikres en livskvalitet på linje med den øvrige befolkningen. Regjeringen vil gjennomføre brukermedvirkning som prinsipp".
Vil statsråden vurdere om sosialtjenesteloven bør endres for å styrke funksjonshemmedes mulighet til en aktiv og meningsfylt tilværelse?
Grunngiving
Å kunne kommunisere med andre er en sentral del av menneskers livskvalitet og har avgjørende betydning for å kunne ha en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre, jf. sosialtjenestelovens formålsbestemmelse § 1-1. Likevel opplever mange døve med tilleggsfunksjonshemninger at de ikke får denne muligheten. Det meldes om flere tilfeller hvor ungdommer med funksjonshemninger som har bodd hele livet i institusjon i en vertskommune hvor det fins tilrettelagt skoletilbud, tvinges til å flytte hjem etter endt skolegang. Dette til tross for at de får et langt dårligere tilbud i sin hjemkommune - med tap av nettverk og venner, manglende muligheter til å kommunisere med andre, og sterk redsel for isolasjon og ensomhet.
Flere ungdommer fra Andebu kompetanse- og skolesenter (AKS) i Vestfold har tatt kontakt med meg fordi de befinner seg i en slik situasjon. De er redde for å miste hele sitt sosiale nettverk, og for at de eneste som skal være i stand til å kommunisere med dem, vil være et profesjonelt hjelpeapparat. Det gjør sterkt inntrykk når mennesker som er spesielt sårbare gråter av frykt for framtida og for at det trygge og meningsfylte livet de endelig har fått, skal gå tapt av hensyn til kommunens økonomi.
Etter å ha lest fylkesmannens vurderinger i en av disse sakene, virker det klart at regelverket i for liten grad sikrer funksjonshemmede "en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre". I et bruker- og pårørendeperspektiv er det vanskelig å forstå hvordan det kan være tilstrekkelig at en døv ung voksen med tilleggsfunksjonshemninger får et tilbud som innebærer at hun får kommunisere det aller nødvendigste med tjenesteytere, men uten å ha meningsfylt kontakt med andre mennesker i samme situasjon. Å måtte bryte opp fra et etablert og kjent miljø må dessuten være svært belastende og virke særlig urimelig når man har levd i dette miljøet fordi hjemkommunen ikke har hatt et eget tilbud.
På denne bakgrunn vil jeg be statsråden om en tilbakemelding på hvordan det arbeides med disse problemstillingene i Regjeringa, og om han vil vurdere å endre sosialtjenesteloven.