Gunnar Gundersen (H): Norsk rovviltforvaltning og i særdeleshet norsk ulvepolitikk er bygget på at et flertall som ønsker en politikk, men som ikke berøres av den, skal kunne plassere belastningen hos et lite mindretall som berøres kraftig, men som ignoreres. Urimeligheten i denne politikken kommer nå tydelig fram. Dette gir ingen bærekraftig miljøpolitikk og skaper ikke en god lokal respekt og forståelse for storsamfunnets ønsker.
Vil statsråden ta initiativ til å se på dette på nytt?
Grunngiving
En ny beitesesong er i gang. Konfliktene er allerede svært synlige og merkbare. 2 ulver er skutt i Hedmark i løpet av kort tid, og situasjonen knyttet til disse 2 hendelsene illustrerer hvor urettferdig sonepolitikken slår ut. I Rendalen angrep en ulv en saueflokk. Fellingstillatelse ble gitt og ulven ble skutt. Alt skjedde i løpet av noen timer. I Elverum ble en ulv skutt i nødverge mens den angrep sau noen dager senere. Her er det sagt i media at det blir full politisak.
Det blir stadig mer åpenlyst at innenfor en trang ulvesone langs svenskegrensa skal all næringsdrift knyttet til beitedyr fortrenges. I tillegg fortrenges tradisjonelle jakt- og friluftsinteresser. Det gis ikke fellingstillatelser enten det er ulv, bjørn eller jerv som observeres i dette området, og ulempene området påføres og rettigheter som går tapt, erstattes ikke. Gaupen er så veletablert at denne deles det ut kvote på hvert år. Ulvesona framstår dermed stadig klarere som et reservat der all rovviltbelastning forsøkes samlet. Praksisen fylkesmannen har lagt seg på med ulvefellingen i Rendalen tyder på at man vil komme til å være effektive i rask fellingsbehandling utenfor sona.
En skulle ikke tro at disse områdene lenger tilhører samme land. Et flertall ønsker en rovviltpolitikk som fratar enkeltmennesker opparbeidete rettigheter og som gir sterke belastninger, men flertallet ønsker ikke selv å bli berørt av belastningen. Belastningen er "plassert" hos et lite mindretall, og flertallet er fornøyd. Dette er ikke en politikk som er et velfungerende demokrati verdig. Politikken bør tas opp til ny diskusjon når en nå ser hvilke urimelige utslag den gir på enkeltdistrikter og enkeltmennesker som er berørt. En bærekraftig politikk må være bygget på respekt for de enkeltmennesker og lokalsamfunn som påvirkes. Statsråden kan ikke ha unngått å se hvilke resultater den politikk som føres, gir, og bør ta initiativ til å rette opp skjevhetene. Sonepolitikkens reelle innhold må fram i lyset og konsekvensene analyseres, en bedre dialog og et mulig samarbeid med Sverige må utredes og en må få klarhet omkring hvilke erstatningsregler som skal gjelde for alle rettighetene som går tapt, for å nevne noen problemstillinger et slikt initiativ må inneholde.