Grunngiving

En rekke medier og studentorganisasjoner rapporterer om at høsten og studiestart er blitt et boligmareritt for studentene. Køene til studentboliger er rekordlange, og i Norsk Studentunions årlige studentboligundersøkelser vises det til at dekningsgraden, antall studentboliger i forhold til antall studenter, bare har økt med 0,1 prosentpoeng det siste året. Blant annet rapporteres det fra Stavanger om at ventelisten for bolig hos studentsamskipnaden aldri har vært så lang, og over 700 studenter stod i kø i august for å få en studentbolig. I Trondheim har studentboligdekningen gått tilbake med nesten to prosent det siste året.
Årsakene til at det ikke bygges nok studentboliger er både at det ikke bevilges nok penger til studentboliger, og det såkalte kostnadstaket for offentlig støtte til bygging av studentboliger.
I dag er det slik at hvis studentsamskipnadene ønsker å bygge studentboliger, får de statstilskudd på inntil femti prosent av byggekostnadene hvis de klarer å bygge innenfor en kostnadsramme på 500 000 kroner. Dette gjelder de store byene, mens det utenfor Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger er en kostnadsramme på 400 000 kroner.
Det er av flere av de store studentsamskipnader understreket at 500 000 kroner ikke er reelt i forhold til de faktiske kostnadene for å bygge bolig, og det er lett å tenke seg at for eksempel hensynet til miljøet blir mindre ivaretatt ved en slik lav grense. En rapport fra Husbanken fastslår også at kostnadsgrensen går utover kvaliteten på boligene.
Et slikt system fungerer slik at viktige studentboliger ikke blir bygd. Blant annet i Pilestredet Park i Oslo ble byggeplanene utsatt på grunn av lite tilskudd fra departementet. Resultatet ble at de lånte mer penger i banken på grunn av at Studentsamskipnaden i Oslo ikke fikk mer statstilskudd. Ulempen var at det ble en økning i husleien på 1000 kroner i måneden.
Kostnadsrammen for statstilskudd fungerer altså i praksis slik at den er et kraftig hinder for at studentsamskipnadene bygger studentboliger. Slik blir situasjonen at prisene kan presses opp på det private markedet som følge av liten utbygging fra studentsamskipnadene sin side.
Regjeringen ga i 2006 penger til bygging av 606 hybelenheter, mens det i 2007 er blitt gitt støtte til 414,75 enheter. Dette er ikke tilstrekkelig for å dekke opp boligmangel, spesielt i de store byene. Samtidig vet vi at studiefinansieringen omtrent har stått på stedet hvil samt at leieprisene har skutt i været, og et tøft boligmarked gjør studentenes vilkår tøffe. Slik blir det en forskjell mellom studenter som får hjelp av foreldre, og de som ikke har foreldre som kan hjelpe til. Og et slikt system kan svekke målet om at alle studenter skal ha mulighet til å være heltidsstudenter.