Dagfinn Høybråten (KrF): Vil kommunal- og regionalministeren, på bakgrunn av den aktuelle sak nevnt i begrunnelsen nedenfor, ta initiativ til en grundig gjennomgang både av statlig tilsyn med kommunal finansforvaltning, og av aktuell lovgivning, for å sikre at alle kommuner som investerer større beløp på vegne av sine innbyggere faktisk besitter nødvendig kompetanse til dette, og ikke gjør seg avhengig av å stole på råd fra eksterne rådgivere?
Grunngiving
Det vises til den svært medieprofilerte sak den siste uke, hvor det er fremkommet at fire kommuner i Nordland fylke, etter råd fra Terra Securities, har investert store beløp i amerikanske verdipapirfond forvaltet av Citibank, med sikkerhet i fremtidige kraftinntekter. Det har også fremkommet at kommuneadministrasjon og kommunestyre, som henholdsvis har gitt anbefaling om, og vedtatt slike investeringer, ikke kan ha vært kjent med den risikoen som var forbundet med å investere i fond som igjen benytter såkalt "gearing" (belåning med sikkerhet i fondets innskudd) for å øke investeringsvolumet.
Saken har illustrert at innbyggere i den enkelte kommune vil bli potensielt svært skadelidende dersom de som forbereder sak for kommunestyrene om investeringer av større beløp som kommunen disponerer, ikke har grunnlag til selv å kunne stille tilstrekkelige kritiske spørsmål omkring ulike investeringsmuligheter som finansielle rådgivere selger inn. Et mangelfullt grunnlag vil gjerne oppstå dersom fagmiljøet i kommunen for å kunne vurdere slike investeringer er for lite. Dersom det kun er én enkelt person i kommuneadministrasjonen som forbereder en slik sak, og ingen andre har grunnlag for å utøve effektive kontrollfunksjoner, vil også selve saksforberedelsen i seg selv være uforsvarlig.
Et mulig alternativ for å forebygge slik kompetansesvikt vil være å stille klarere krav både til kompetanse og til tilstedeværelse av effektive kontrollmekanismer i forkant av at anbefalinger om investeringer blir lagt fram til beslutning i kommunestyret, eventuelt foretatt etter delegert fullmakt fra kommunestyret. Slike hensyn kan styrkes både ved å styrke fylkesmennenes tilsynsplikt og myndighet til å stille krav til kvalitet og kompetanse i kommunenes finansforvaltning, eventuelt ved å presisere sterkere kontrollutvalgenes og kommunerevisjonens plikt til å vurdere kompetanse og effektive kontrollrutiner både i selve forvaltningen og i saksforberedelser til besluttende organer. Mulighetene for fylkesmennene til å kunne pålegge løsninger med interkommunal finansadministrasjon for å sikre tilstrekkelige kompentente fagmiljø, bør vurderes i den sammenheng.
Jeg er innforstått med at den konkrete sak også kan illustrerer et behov for sterkere krav til kommunens finansielle rådgivere. Dette er imidlertid et område som sannsynligvis ligger utenfor kommunalministerens ansvar.