Dagfinn Høybråten (KrF): Vil finansministeren ta et initiativ til at regelverket (lov og forskrift) for verdipapirhandel gir tilstrekkelig, reell investorbeskyttelse i forhold til å begrense adgang for verdipapirforetak til å gi råd om, eller selge, kompliserte finansielt strukturerte produkter til kunder som ikke har grunnlag for å forstå risiko ved investeringene fullt ut, jf. erfaringer med Terra Securities salg av amerikanske verdipapirfond med svært høy belåningsgrad?
Grunngiving
Det har vært stor oppmerksomhet den siste uken omkring de enorme latente tapene som fire kommuner i Nordland har pådratt seg ved investeringer i verdipapirfond som Citibank forvalter, og som Terra Securities har formidlet i Norge. Det fremkommer helt klart at administrasjonen i kommunene som har gitt kommunestyrene råd om slike investeringer, ikke har vært klar over den betydelige risikoen som den høye belåningsgraden i fondet har medført. Det er også usikkert om deres finansielle rådgiver og megler/formidler av Citibank-fondene, Terra Securities, i tilstrekkelig grad har sørget for å informere om denne risikoen, og om de konkrete enkeltpersonene i Terra som har hatt direkte kontakt med sine kunder, faktisk har forstått fullt ut strukturen i investeringene de har gitt råd om investeringer i.
Stortinget har nylig vedtatt en ny lov om verdipapirhandel, som iverksettes fra 1.1.2008. Denne loven inneholder et eget kapittel om investorbeskyttelse. Loven inneholder også generelle adferdsbestemmelser som verdipapirforetak skal overholde.
Sett i lys av den konkrete saken, og dens store alvorlighetsgrad, bør det på tross av at Stortinget nylig har hatt en helheltlig gjennomgang av verdipapirlovgivningen likevel stilles spørsmål om det er mulig gjennom enten lov eller forskrift (jfr. verdipapirhandellovens § 3-10 annet ledd) å ytterligere forsterke krav til verdipapirforetak som formidler kompliserte strukturerte finansielle produkter til sine kunder. Et alternativ kan være å gi foretak som rådgir, formidler eller selger slike produkter en plikt til å dokumentere at de eksplisitt har vurdert kundenes kompetansegrunnlag for å vurdere finansiell risiko ved produktet. Videre kan en begrensning vurderes innført om at råd om investering kun er gitt etter at rådgiver har vurdert at denne kompetansen er god nok til at kunden på eget, selvstendig grunnlag er i stand til å foreta et informert investeringsvalg.
Jeg er innforstått med, og enig i, at det i den aktuelle sak er vist svakt skjønn fra kjøpers side, og at tiltak for å forebygge svake valg på grunn av dårlig bruk av skjønn må vurderes. I forhold til kommunenes finansielle virksomhet vil dette sannsynligvis være tiltak som ligger utenfor finansministerens ansvarsområde.