Gunnar Gundersen (H): Fylkesmannen i Hedmark og dermed staten vil ikke utbetale erstatning for rovdyrtap i sommer til en bonde i Elverum. Ifølge oppslag i Østlendingen 8.1. legger Fylkesmannen avgjørende vekt på at risikoen for tap var stor i området pga. ulverevir, og ansvaret for tapene er dermed pålagt bonden.
Er miljøvernministeren enig med sin utsending i Hedmark - Fylkesmannen - i at sonepolitikken har som konsekvens at private rettigheter må vike, og mener statsråden at dette skal skje uten erstatning?
Grunngiving
Konsekvensene av rovviltpolitikken er åpenbar. Konfliktnivået er svært høyt der man berøres sterkt, og i de områdene som over tid har hatt etablerte ulverevir, fortrenges de tradisjonelle næringsmulighetene og beiteretten. Når belastningen blir så ensidig og konsentrert på et lite område innenfor det som skal være sona, som den nå er i området øst for Glomma og nord for Kongsvinger, så er resultatet at rettigheter går tapt.
Så langt tyder mye på at staten følger en strategi der konsentrasjonen snarere skal fortsette å være høy i dette området slik at man kan holde konfliktene og ødeleggelsene innenfor små områder. Dette er i strid med de forutsetningene som Stortinget satte da man behandlet rovviltpolitikken i Innst. S .nr.174(2003-2004). Der ble det forutsatt at belastningen i de områdene som allerede hadde tatt en stor del av belastningen snarere skulle reduseres enn økes.
Fylkesmannens vedtak kan sammenlignes med situasjonen som ville oppstå om Norge skulle bygge veg ved å fortelle de som berøres av utbyggingen og som får ulemper og må avstå rettigheter for at vegen skal kunne bygges, får en ulempeserstatning for årets ulemper, men for senere år må man tilpasse seg.
Det hadde ikke blitt akseptert, og selv om veger og samferdsel også skaper konflikter, ville konfliktnivået eksplodere. Det er dette vi ser innen rovviltforvaltningen.