Jan Tore Sanner (H): Hva er årsaken til at pensjonskasser og livsforsikringsselskaper ikke kan investere mer enn 4 pst. i ett enkelt verdipapirfond, lovlig markedsført i Norge, men som ikke er et UCITS-fond, og som utelukkende investerer i statsobligasjoner innenfor sone A, og kan statsråden også orientere om Kredittilsynets vurdering av dette spørsmålet?
Grunngiving
Forskrift om kapitalforvaltning for forsikringsselskap og pensjonskasser inneholder regler for hvilke typer investeringer et forsikringsselskap og en pensjonskasse kan foreta for å dekke opp de forsikringsmessige avsetningene. For enkelte typer investeringer er det fastsatt en øvre grense for hvor stor andel av avsetningene en enkelt plassering kan utgjøre.
For direkte investering i statsobligasjoner er det ingen slik øvre grense for etvenkelt engasjement.
For indirekte investering i statsobligasjoner gjennom et investeringsselskap er det ingen slik øvre grense for et enkelt engasjement (mot normalt 4 pst.)
For indirekte investering i statsobligasjoner gjennom et UCITS-fond er det, slik jeg forstår reglene, ingen slik grense for et enkelt engasjement (mot normalt 10 pst.)
Dette innebærer altså at både for direkte og indirekte investering i statsobligasjoner er det ingen maksimal grense for enkeltrisiko.
Fra dette er det imidlertid ett unntak: Dersom investeringen i statsobligasjoner skjer indirekte gjennom et verdipapirfond som ikke er et UCITS, gjelder det en maksimalgrense for enkeltinvestering på 4 pst.
For at et statsobligasjonsfond skal kvalifisere som et UCITS, må investeringene spres på minst seks utstedelser, og maksimalt 35 pst. av fondets investeringer kan være i en bestemt utstedelse. I Norge er det sjelden eller aldri tilstrekkelig mange utstedelser samtidig til at norske statsobligasjonsfond kan etableres som UCITS.
Det å operere med strengere regler for enkeltrisiko for norske statsobligasjonsfond enn for direkteinvesteringer og investeringer gjennom selskaper fremstår ikke som hensiktsmessig eller forståelig. For mindre pensjonskasser som ønsker en diversifisert og likvid investering i norske statsobligasjoner er fondsinvesteringer klart å foretrekke. Det synes ikke å foreligge reelle grunner til at en pensjonskasse skal spre sine investeringer i slike fond på flere statsobligasjonsfond, idet underliggende i disse fondene likevel vil være like.