Grunngiving

Opplæringsloven regulerer virksomheten i offentlige grunn- og videregående skoler, og er det viktigste instrumentet sentrale myndigheter har i forhold til å styre hvordan undervisningen er organisert i offentlige skoler. I opplæringsloven §1-2, femte ledd står det at "Opplæringa skal tilpassas evnene og føresetnadne hjå den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten". I Norge, hvor det er begrensede muligheter for fritt skolevalg og for private og frivillige aktører til å starte egne skoler, er det spesielt viktig at de offentlige skolene ivaretar nettopp det perspektivet i forhold til at undervisningen skal tilpasses den enkelte elevs evner og forutsetninger. Vi vet også at veldig mange, og spesielt mange gutter, dropper ut av videregående skole, og det er grunn til å anta at veldig mange ville droppet ut av grunnskolen om det ikke hadde vært plikt til tiårig skole i Norge. Vi vet at mange elever er skolelei, og at de føler de ikke får brukt evnene sine og utfoldet seg i den grad de ønsker i dagens offentlige skoler.
På grunn av overnevnte forhold så er det viktig at skolene står fritt til å organisere undervisningen slik at de kan tilpasse opplæringen til hver enkelt elev. Imidlertid er det slik at opplæringsloven §8-2 på mange måter kommer i strid med opplæringsloven § 1-2, som skissert ovenfor. I opplæringsloven § 8-2 står det: Elevane kan delast inn i grupper etter behov...(...)..Til vanleg skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør.
Denne delen av opplæringsloven har flere steder blitt brukt imot skoler som tilbyr undervisning som ikke er helt i tråd med enhetsskolens prinsipper, som f.eks. idrettslinje på offentlige ungdomsskoler, og vi har også tilfeller med kjønnsdeling i enkelte fag blant annet ved skoler i Nord-Trøndelag og Oppland. Siste tilfelle er imidlertid idrettslinjen ved Slemmestad ungdomsskole, som referert til i spørsmål fra undertegnede 7. februar 2008.