Dokument nr. 15:805 (2007-2008) Innlevert: 12.03.2008 Sendt: 12.03.2008 Svart på: 27.03.2008 av finansminister Kristin Halvorsen
Jan Tore Sanner (H): I skriftlig spørsmål 632 spurte jeg om hva årsaken er til at pensjonskasser og livsforsikringsselskaper ikke kan investere mer enn 4 pst. i et verdipapirfond som lovlig kan markedsføres i Norge, og som utelukkende investerer i statsobligasjoner innenfor sone A, men som ikke er et UCITS fond, og hva som er Kredittilsynets vurdering av spørsmålet. Jeg etterlyser begrunnelsen for regelen.En tilsvarende grense gjelder ikke for direkteinvesteringer eller for andre indirekte investeringer - hvorfor for de omtalte fond?
Kristin Halvorsen: I forskrift 17. desember 2007 om livsforsikringsselskapers og pensjonskassers kapitalforvaltning § 3-3 er det fastsatt maksimale grenser for hvor stor andel eiendeler utstedt av en utsteder eller fordringer på en debitor kan utgjøre av de forsikringsmessige avsetningene. Spredningsreglene bidrar til å sikre differensiering av utstederspesifikk risiko, enten denne er av likviditetsmessig-, operasjonell-, kredittmessig - eller markedsmessig art. De kvantitative grensene supplerer hovedregelen i forsikringsloven § 6-6 om at et forsikringsselskap skal sørge for forsvarlig kapitalforvaltning.Kapitalforvaltningsforskriften inneholder generelle regler. En av disse generelle reglene er at andeler i UCITS-fond som etter vedtektene bare kan investere i fordringer som omfattes av kapitalforvaltningsforskriften § 3-1 første ledd nr. 1 og 2, ikke omfattes av den kvantitative grensen i kapitalforvaltningsforskriften § 3-3 fjerde ledd nr 5 første pkt. (10 pst begrensning for andeler i ett UCITS fond). Årsaken til at unntaket bare gjelder for UCITS fond, og ikke for non-UCITS fond, er at UCITS fond er underlagt standardiserte spredningsregler.Som representant Sanner påpeker i spørsmålet, innebærer reglene i kapitalforvaltningsforskriften at det i noen konkrete tilfeller blir ulikt resultat avhengig av om et foretak plasserer direkte i ett eller flere finansielle instrumenter, eller organiserer sin plassering via en mellomliggende juridisk person. Det er tatt hensyn til dette for datterselskaper, jf bestemmelsen i kapitalforvaltningsforskriften § 3-1 om at eiendeler eiet av datterselskap konsolideres inn i selskapets oversikt over de ulike eiendeler.Teoretisk sett kunne man tenke seg en regel om organisatorisk gjennomskjæring også for andre juridiske personer enn datterselskaper. Organisatorisk gjennomskjæring for andre juridiske personer enn datterselskaper ville imidlertid reise mange praktiske spørsmål om informasjon fra den aktuelle juridiske person til foretaket om investeringer, om opptak av lån mv., og spørsmål om hvor mange ledd man eventuelt skal skjære gjennom før man anvender grensene i kapitalforvaltningsforskriften.I en helhetsvurdering mener jeg derfor at det ikke bør være gjennomskjæring for andre juridiske personer enn datterselskaper, selv om dette i mange konkrete tilfeller vil føre til ulik behandling, avhengig av om foretaket investerer direkte eller gjennom en eller flere juridiske personer.