Skriftleg spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:840 (2007-2008)
Innlevert: 25.03.2008
Sendt: 26.03.2008
Svart på: 02.04.2008 av finansminister Kristin Halvorsen

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Ifølge oppslag på E24 den 24/3-08 har Oljefondet plassert hele 150 milliarder kroner i verdipapirer med eksponering i det usikre amerikanske huslånemarkedet. Dersom dette er riktig, er det grunn til å frykte at en stor andel av disse 150 mrd. kronene kan gå tapt.
Kan finansministeren bekrefte at Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) er sterkt eksponert i det usikre amerikanske boligmarkedet, og hvordan vurderer finansministeren risikoen for at store deler av dette kan gå tapt?

Grunngiving

Risikoen for tap i det amerikanske boligmarkedet vil selvfølgelig både avhenge av hvordan den økonomiske situasjonen utvikler seg og hvor disse midlene er plassert. Spørsmålsstiller ber ikke om en vurdering av hvordan finansministeren forventer det amerikanske boligmarkedet vil utvikle seg fremover, men ønsker et svar på hvor sikre disse plasseringene er og hvor stor del av denne eksponeringen som er knyttet opp mot subprimelån.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Investeringene i Statens pensjonsfond – Utland kan deles inn i de posisjonene som følger av den referanseporteføljen som Finansdepartementet har fastsatt for forvaltningen av fondet, og de avvikene fra referanseporteføljen som Norges Bank tar innenfor rammen som departementet har satt for såkalt aktiv forvaltning.
Referanseporteføljen fastsatt av Finansdepartementet har to hoveddimensjoner; En fordeling på ulike typer aktiva (per i dag aksjer og obligasjoner) og en geografisk fordeling av de to aktivklassene på ulike hovedregioner (Amerika, Europa og Asia). Fordelingen mellom aksjer og obligasjoner ble behandlet av Stortinget i fjor, jf St.meld. nr. 24 (2006-2007). Den geografiske fordelingen har i hovedsak ligget fast siden oppstarten av fondet, og bygger på vurderinger det er gjort rede for bl.a. i Revidert nasjonalbudsjett 1997. Det amerikanske markedet er det desidert største finansmarkedet i verden, og det følger naturlig av dette at fondets samlede eksponering mot dette markedet er relativt høy. Samlet er rundt 30 pst. av fondet plassert i aksjer og obligasjoner i dette markedet.
Risikoen i fondet er redusert ved at kapitalen er investert i aksjer og obligasjoner fordelt på mange sektorer og i mange land innenfor hovedregionene. På den måten ønsker departementet å få en høyest mulig kompensasjon for den samlede risikoen som er knyttet til investeringene. Ved å spre investeringene er fondet eksponert mot den generelle utviklingen i verdens verdipapirmarkeder. Investeringsstrategien er således ikke basert på at en på forhånd vil kunne identifisere eller utnytte tidspunkter der markeder eller segmenter i ettertid framstår som ”billige” eller ”dyre”.
Kravet til risikospredning kommer til uttrykk flere steder i de retningslinjene som Finansdepartementet har fastsatt for forvaltningen av fondet, og som Norges Bank følger i den løpende forvaltningen:

- Finansdepartementet har valgt en bredt sammensatt referanseportefølje for fondet. Referanseporteføljen for fondet består av om lag 7 000 aksjeselskaper notert på markedsplasser (børser) i 27 land og om lag 9 800 obligasjoner utstedt i valutaene til 21 land. Referanseporteføljen beskriver i detalj hvordan Norges Bank skal investere kapitalen med mindre de ønsker å trekke på sin tildelte risikoramme for avvik fra referanseporteføljen.
- Det er en særlig bestemmelse i forskriften for forvaltningen av fondet om at fondets faktiske portefølje skal settes sammen ”gjennom utstrakt bruk av diversifisering”.
- For obligasjonsporteføljen har kravet til risikospredning også gitt seg utslag i at eksponeringen mot det amerikanske boligmarkedet er redusert i forhold til slike obligasjoners andel av det samlede markedet for obligasjoner i USA. Formålet med denne omvektingen er å unngå at obligasjoner utstedt av noen få utstedere får en for høy andel av referanseporteføljen. Dette er bl.a. omtalt i Nasjonalbudsjettet 2006.

I årsrapporten for 2007 skriver Norges Bank at en viktig del av den aktive forvaltningen (avvikene fra referanseporteføljen) av obligasjoner er å ta posisjoner på prisforskjeller mellom verdipapirer som har nært sammenfallende risikoegenskaper. Denne formen for forvaltning består av et stort antall posisjoner innenfor mange ulike markedssegmenter og instrumenter. I en normal markedssituasjon vil disse posisjonene gi positiv avkastning med små resultatsvingninger. I andre halvdel av 2007 påførte imidlertid disse posisjonene samlet en reduksjon i fondets avkastning som følge av at investorer krevde økt kompensasjon for likviditets- og kredittrisiko.
Kredittrisiko er risikoen for å lide tap på grunn av at utstederen av et verdipapir eller motparten i en verdipapirhandel ikke oppfyller sine forpliktelser. Samlet kredittrisiko i fondet oppstår dels som følge av Finansdepartementets valg av referanseportefølje for obligasjoner og dels gjennom Norge Banks aktive forvaltning. Videre har Norges Bank både i aksje- og i renteporteføljen en risiko overfor motparter i gjennomføring av transaksjoner.
Alle rentebærende verdipapirer som inngår i fondets referanseindeks har en karakter fra ett av de tre store kredittvurderingsbyråene. Referanseindeksen inneholder bare obligasjoner med karakteren ”investment grade”. Når det gjelder papirene i den faktiske porteføljen (inklusive avvikene fra referanseporteføljen), er hovedtyngden av plasseringene i segmentet for papirer med høyeste kredittkvalitet. Av samlede faktiske investeringer (referanseportefølje pluss aktiv forvaltning) i obligasjoner og andre rentebærende verdipapirer ved utgangen av 2007 på 1 120 mrd. kroner, hadde 115 mrd. kroner en kredittkarakter under såkalt ”investment grade” fra kredittvurderingsbyrået Moody’s.
De siste kvartalene har det vært mye oppmerksomhet knyttet til verdipapiriserte obligasjoner, og særlig obligasjoner med underliggende sikkerhet i amerikanske boliger. Selv om den samlede eksponeringen (inklusive avvikene fra referanseporteføljen) mot amerikanske verdipapiriserte produkter var om lag 150 mrd. kroner ved årsskiftet, var omlag to tredjedeler av disse papirene utstedt av utstedere som oppfattes å ha en implisitt statsgaranti.
Banken skriver videre at renteforvaltningen i liten grad har vært direkte eksponert mot amerikanske boliglån med svak kredittverdighet (subprime). Ifølge Norges Bank tilsvarte eksponeringen mot denne type lån i underkant av ½ pst. av fondets samlede verdi ved årsskiftet (tilsvarende i underkant av 10 mrd. kroner). Tapene knyttet til plasseringer i slike og nært beslektede instrumenter forklarer under 10 prosent av det negative resultatet i den aktive forvaltningen av renteplasseringer i 2007.
Uroen i verdens aksje- og obligasjonsmarkeder siden sommeren 2007 ble utløst av økende mislighold av boliglån med lav sikkerhet i USA. Uroen spredte seg raskt til investeringer som i utgangspunktet ikke var direkte knyttet til boliglån, og til investeringer i land utenfor USA. Slike indirekte virkninger på fondets resultater understreker behovet for å vurdere risikoen knyttet til investeringene samlet. Den sterke sammenvevingen av verdens finansmarkeder gjør det også vanskelig å lage en presis definisjon på hvilke eksponering man har mot ulike enkelthendelser som kan påvirke fondet verdi. For eksempel kan usikkerhet om framtidig avkastning på én type aktiva (som boliglånssektoren i USA) påvirke prisene på helt andre typer aktiva ved at investeringsmidler skiftes til disse.
Alle investeringene i fondet er hver for seg risikable i den forstand at verdien vil svinge. Formålet med risikospredningen er å utnytte at verdien på de ulike investeringene ikke svinger helt i takt. Ettersom en ikke på forhånd kan vite akkurat hvilke investeringer som vil gå bra og hvilke som vil gå dårlig i en bestemt periode, sørger risikospredningen for at en likevel kan være rimelig trygg på at eventuelle tap på enkeltinvesteringer dels vil bli utliknet av gevinster på andre investeringer, og dels av at de enkeltinvesteringene som falt i verdi i en periode, stiger i verdi i en senere periode. Rent partielle vurderinger av avkasting og risiko på enkelte typer aktiva vil derfor ha begrenset verdi.
Statens pensjonsfond er et av verdens største fond, og kapitalen vokser raskt. Avkastningen av fondet ventes å gi vesentlige bidrag til å finansiere statens utgifter i årene framover. Det understreker viktigheten av at fondets investeringsstrategi har en bred politisk forankring. Erfaringene fra 2001-2002 illustrerte betydningen av å ha ”is i magen” og ikke legge om strategien selv om markedsbevegelsene går en imot. I St.meld. nr. 24 (2006-2007) Om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2007 var det en bred redegjørelse for fondets investeringsstrategi, herunder fondets risikoegenskaper i forbindelse med økningen i aksjeandelen fra 40 pst. til 60 pst. Med et forventet standardavvik på årlig realavkastning på nær 9 pst., kan man grovt sagt vente at fondets realavkastning i to av tre år vil ligge innenfor +/- 9 pst. i forhold til gjennomsnittlig avkastning. I ett av tre år kan avkastningen forventes å ligge utenfor et slikt intervall.
2007 var et turbulent år i verdipapirmarkedene. Likevel hadde fondet en positiv avkastning på 4,2 pst. i fjor, og litt over 1 pst. når en korrigerer for internasjonal prisstigning (realavkastning). Dette indikerer at strategien til fondet er relativt robust, selv i perioder med store markedsbevegelser. Vi må likevel regne med at fondet vil ha negativ avkastning i perioder, jf ovenfor. Det er nettopp ved å ta denne risikoen vi regner med å få betalt i form av en høyere gjennomsnittlig avkastning over tid.
Jeg vil forøvrig vise til at den årlige stortingsmeldingen om Statens pensjonsfond vil bli lagt fram 4. april og at departementet i den forbindelse vil legge fram utfyllende analyser av fondets samlede avkastning og risiko, avkastningen på fondets referanseportefølje og avkastningsbidragene fra Norges Banks forvaltning av fondet.