Svar
Kristin Halvorsen: Det er en grunnleggende forutsetning for en riktig ligning og et velfungerende ligningssystem at skattyter oppfyller sin plikt til i rett tid å gi skattemyndighetene korrekte opplysninger om egne inntekts- og formuesforhold. Denne plikten kommer til uttrykk i ligningsloven § 4-1, som bestemmer at enhver som har opplysningsplikt om egne forhold etter lovens kapittel 4, skal bidra til at hans eller hennes skatteplikt i rett tid blir klarlagt og oppfylt. Den enkelte er også pålagt å underrette vedkommende myndighet om feil han eller hun er klar over ved ligningen eller skatteoppgjøret. Det norske skattesystemet er således basert på tillit til at alle som er opplysningspliktige gir korrekte opplysninger til ligningsmyndighetene i rett tid.
Har skattyter ikke levert pliktig selvangivelse, næringsoppgave eller utenlandsoppgave, skal ligningsmyndighetene fastsette ligningsgrunnlaget ved skjønn. Ligningsmyndighetene kan også fastsette ligningsgrunnlaget ved skjønn selv om slik oppgave er levert, når de finner at oppgaven ikke gir et forsvarlig grunnlag å bygge fastsettingen på.
Utgangspunktet for ligningsmyndighetenes skjønnsligning er således at skattyter ikke har oppfylt sin opplysningsplikt. Slik svikt er jo ikke så bra, og at det kan få visse konsekvenser, bør ikke overraske. Det er neppe helt treffende av deg å anføre at ”mang en samvittighetsfull skattyter” utsettes for disse konsekvensene.
Det følger av ligningsloven § 8-2 nr. 3 at dersom skattyter ikke har levert selvangivelsen, kan ligningsmyndighetene ikke sette formuen og inntekten lavere enn ved foregående ligning, med mindre de finner det sannsynlig at beløpene har vært lavere. Ligningsmyndighetene står således ikke fritt ved skjønnsligningen. Ligningsmyndighetene må legge til grunn de faktiske forhold som de etter en samlet vurdering anser som det mest sannsynlig riktige. Målet er å komme så nær det faktisk riktige beløp som mulig, og resultatet skal ikke fremstå som vilkårlig eller åpenbart urimelig. Skjønnet skal være forsvarlig, og ligningsmyndighetene har bevisbyrden for at så er tilfelle. Jeg viser også til mitt svar 23. mai 2006 på skriftlig spørsmål nr. 870 fra Gjermund Hagesæter om skattyters bevisbyrde ved skjønnsligning.
Mener skattyter at skjønnsligningen ikke er riktig, kan den påklages etter de ordinære klagereglene. Klagefristen er tre uker. Skattyter kan ikke kreve å få sin klage behandlet i de tilfellene hvor han eller hun har unnlatt å levere selvangivelse, næringsoppgave eller utenlandsoppgave, jf. ligningsloven § 9-2 nr. 7. Ligningsmyndighetene kan likevel ta opp en klage til behandling etter en konkret vurdering av spørsmålets betydning, skattyterens forhold, sakens opplysning og den tid som er gått. At skattyter har vært i en vanskelig livssituasjon, vil kunne være et forhold som gjør at ligningsmyndighetene behandler en klage på en fastsatt skjønnsligning, selv om den formelle klagerett var bortfalt på grunn av unnlatt oppgavelevering.
For tilfelle av at det er tale om å endre ligningen, f.eks, pga. nye, vektige opplysninger, foreligger det en absolutt frist for å ta opp ligningen etter inntektsåret. Fristen er ti år, jf ligningsloven § 9-6. Er fristen utløpt, vil ligningsmyndighetene etter loven ikke ha adgang til å ta opp ligningen. Fristen gjelder ikke selve vedtaket om ligningsendring, men innen fristen må enten skattekontoret selv ha besluttet (og sendt varsel om) at saken er tatt opp til vurdering, eller skattyter må ha bedt skriftlig om det Om det senere endringsvedtaket skulle ta tid etter at saken er tatt opp, vil det altså ikke berøre fristen. Blir ligningen så endret til gunst for skattyter, skal selvsagt for mye betalt skatt og tilleggsskatt.betales tilbake med renter.
Jeg vil bemerke at fristene i ligningsloven stort sett må oppfattes som rimelige. Skattyterne er på den ene side gitt god tid til å få rettet opp den feilaktige ligningen, og fristene sørger på den annen side for at både skattyter og ligningsmyndighetene etter en viss tid kan innrette seg på at ligningen blir stående, slik at det blir en sluttstrek for eldre saker.
I noen tilfeller kan enkelte utilsiktet bli hardt rammet av tidsfristene. Årsakene til at tidsfristene er oversittet, kan være mange, og enkelte settes i en vanskelig situasjon når det ikke er adgang til å få endret ligningen. I slike tilfeller vil skattyters eneste mulighet være å søke om at kravet blir ettergitt. Ettergivelse kan gis på billighetsgrunnlag etter skattebetalingsloven § 41, jf. ligningsloven § 9-12, eller på innfordringsgrunnlag. Ettergivelse av billighetshensyn er ment som en sikkerhetsventil for å hindre at skatte- og avgiftsplikten eller innfordringen får sterkt urimelige utslag.
De absolutte fristreglene i ligningsloven hindrer altså ikke at det kan treffes beslutning om ettergivelse av skatten for å rette opp at feilaktige opplysninger ble lagt til grunn for ligningen til skade for skattyter.
Avslutningsvis vil jeg peke på det arbeidet som skatteetaten har satt i gang for å bistå
vanskeligstilte skattytere med gjeldsproblemer knyttet til skatte- og avgiftskrav. Jeg
viser blant annet til omtalen av dette i dokument nr. 8:16 (2007-2008). Etter min oppfatning er det særlig denne gruppen det er viktig å hjelpe. Det er ikke samme grunn til å skjerme andre grupper skattytere som ikke har oppfylt sin opplysningsplikt samvittighetsfullt, f.eks. ved opplagte og helt ubegrunnede unnlatelser av å levere sentrale opplysninger og oppgaver forut for ligningen.