Skriftleg spørsmål fra Bjørg Tørresdal (KrF) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1322 (2007-2008)
Innlevert: 19.06.2008
Sendt: 20.06.2008
Svart på: 01.07.2008 av arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen

Bjørg Tørresdal (KrF)

Spørsmål

Bjørg Tørresdal (KrF): En del asylsøkere påberoper seg konvertering fra islam til kristendom. I slike saker må realiteten av anførslene undersøkes av utlendingsmyndighetene. For å unngå at asylinstituttet misbrukes er det viktig at reelle konvertitter blir skilt fra ureelle.
Kan statsråden gjøre rede for hvordan utlendingsmyndighetene foretar denne undersøkelsen, og gi eksempler på hvilken type kunnskap som anses som avgjørende når asylsøkerens religiøse tilhørighet skal testes?

Grunngiving

KrF forstår behovet for å kunne etterprøve påstander om religiøs tilhørighet, men ser at det kan ligge utfordringer i slike "testspørsmål". Kunnskap kan testes, det er vanskeligere å teste tro. KrF viser til at det finnes et stort mangfold av religiøs trosutøvelse. En vestlig og protestantisk tilnærming til kunnskap om kristendom fra utlendigsmyndighetenes side, i betydningen teoretisk lære, vil derfor ikke nødvendigvis være en treffende tilnærming for å undersøke om asylsøkerens tro er reell.

Dag Terje Andersen (A)

Svar

Dag Terje Andersen: Jeg forstår representant Tørresdal spørsmål slik at det knytter seg til hvordan utlendingsmyndighetene vurderer foreliggende faktum, herunder hvilke krav det stilles til bevis knyttet til konvertering fra islam til kristendom.
Det er viktig å understreke at det er Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som er ansvarlig for å vurdere om en konvertering har funnet sted i den enkelte sak. Jeg legger til grunn at denne vurderingen gjøres på faglig solid grunnlag, og i tråd med gjeldende regelverk.
I utgangspunktet er det søkeren som er ansvarlig for å sannsynliggjøre de opplysninger som han eller hun gir. Det følger av FNs høykommissær for flyktningers (UNHCR) håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktninger rettstilling, punkt 196:

”at selv om bevisbyrden i prinsippet påligger søkeren, deles...plikten til å stadfeste og evaluere alle relevante fakta mellom søkeren og saksbehandleren. I noen saker vil det være opp til saksbehandleren å benytte alle de midler han har til sin rådighet for å frembringe det nødvendige bevis til støtte for søknaden. Selv slike uavhengige undersøkelser vil ikke alltid føre frem, og det kan også være utsagn som ikke egner seg for bevisvurdering. I slike tilfeller bør tvilen, så lenge hans redegjørelse fremstår som troverdig, og så lenge det ikke finnes gode grunner for det motsatte, komme søkeren til gode.”

Dette utgangspunktet samsvarer med bevisvurderingen i asylsaker i norsk praksis.
Etter at faktum er etablert basert på informasjonen som foreligger blant annet om søkerens tro, erfart forfølgelse og andre faktiske omstendigheter, må det på grunnlag av faktum vurderes om det foreligger en fare for forfølgelse. Det vil da bli sett hen til informasjon om menneskerettighetssituasjonen og forfølgelsesfaren i det området søkeren kommer fra, og da særlig i forhold til anførsler knyttet til religiøs tro. Sentralt i vurderingen er blant annet hvorvidt den religion man har konvertert til er lovlig eller ulovlig i hjemlandet, og i hvilken grad konvertering tolereres av myndighetene.
Utlendingsforvaltningen foretar altså en helhetlig fri bevisvurdering, og hvilke bevis som tillegges hvilken vekt, kan vanskelig beskrives uttømmende. Generelt kan jeg si at så vel innholdet i søkerens forklaring, hvorvidt den er detaljert eller overfladisk, sammenhengende eller motstridende, og dens forhold til andre kjensgjerninger, vil ha betydning. Når det gjelder den konkrete og individuelle vurderingen av om asylsøkeren er blitt kristen eller ikke, legges det i praksis vekt på både generell troverdighet, religiøs aktivitet, kunnskap om den kristne tro og refleksjon rundt valg av religion. Det avgjørende er ikke hvilke handlinger en person utfører, men om han eller hun er kristen.