Grunngiving

En gruppe, etter fjelloven og "aller tids bruk", bruksberettigede i Midtre-Gauldal kommune er i gang med å oppruste seterveien til sine setre øverst i Endalen i Budal Fjellstyres distrikt. Tiltaket må være å anse som hjemlet i medhold av fjelloven all den tid tiltaket er å anse som innefor opprettholdelse av "allerstids bruk" og i av en standard som "tida og tilhøva" tilsier. Tiltaket er ifølge rettskraftig dom ikke å regne som søknadspliktig etter plan- og bygningslovens bestemmelser, all den tid det er snakk om vedlikehold av eksisterende vei. Det understrekes at de bruksberettigede ikke har ønsket å oppruste veien til personbilstandard, noe som på en annen måte kunne øke trafikken inn i området, men som også kunne vært hjemlet i medhold av fjellovens bestemmelser om "tida og tilhøva." Fylkesmannens miljøvernavdeling begrunner sin innsigelse blant annet med at tiltaket ligger i et landskapsvernområde. Når grensene mellom landskapsvernområde og nasjonalpark i sin tid ble trukket var det nettopp for at de etter fjelloven bruksberettigede i de nye verneområdene skulle kunne fortsette å utnytte utmarksrettighetene slik fjelloven legger til grunn. Å i ettertid bruke landskapsvernstatus som grunnlag for å legge hindringer i veien for etter "tida og tilhøvas" bruk av området må ikke kunne ansees for å være i tråd med Stortingets intensjon under behandlingen av "St.meld. nr. 92 (1991-1992) Nasjonalparkplanen og neppe heller i tråd med regjerings endelige fastsettelse av vernegrensene Dessverre er ikke eksemplet fra Endalen unikt. Fjellovens rettigheter er under et stadig press fra alle kanter. Saken fra Endalen viser i beste fall at retningslinjene fra Miljøverndepartementet er uklare, i verste fall at Miljøverndepartementet ikke er interessert i å ivareta de bruksberettigedes århundre lange hevdvunne rettigheter. Uansett er behovet for en avklaring til stede.