Dokument nr. 15:365 (2008-2009) Innlevert: 28.11.2008 Sendt: 01.12.2008 Svart på: 08.12.2008 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim
Ketil Solvik-Olsen (FrP): Når det skal gjøres inngrep i områder hvor man tror det er kulturminner, må ofte tiltakshaver kartlegge kulturminner på tomten. Normalt anser aktøren dette som en nødvendig "investering" i utbyggingen. I enkelte tilfeller medfører kartleggingen funn av viktige kulturminner, som der igjen medfører vern. Dermed får aktøren både de økonomiske kostnadene gjennom kartlegging, og et økonomisk tap ved å båndlegge arealene. Vil statsråden vurdere muligheten for å refundere kostnader ved kartlegging som medfører vern for aktøren?
Erik Solheim: Jeg viser til brev av 17.11.08 med spørsmål om det kan vurderes en refusjonsordning for utgifter til kartlegging av arkeologiske kulturminner, når disse fører til funn av automatisk fredete kulturminner i et tenkt utbyggingsområde og resultatet blir at tiltaket ikke kan gjennomføres. Ved planlegging og gjennomføring av tiltak skal det gjennomføres undersøkelser for å avdekke om tiltaket er i konflikt med automatisk fredete kulturminner. Etter kulturminneloven er regelen at den som ønsker å gjennomføre tiltaket og høste fordelene av dette; tiltakshaveren, skal dekke kostnadene. Dette gjelder både de kostnadene som følger av undersøkelsene om det finnes kulturminner på eiendommen, og kostnadene ved en eventuell etterfølgende arkeologisk utgraving. For så vidt gjelder denne typen utgifter i forbindelse ”med mindre, private tiltak” har denne regjeringen endret forvaltningspraksis, slik at staten nå dekker utgiftene fullt ut. Utgraving av automatisk fredete kulturminner er betinget av at Riksantikvaren gir dispensasjon fra lovens forbud mot inngrep i kulturminnet. Slik dispensasjon gis i over 90 prosent av søknadstilfellene. Hvis det likevel skjer at tiltakshaveren ikke får lov til å bygge, gjelder fremdeles statens dekningsplikt i saker som gjelder et mindre, privat tiltak. Etter min vurdering er det ikke behov for å innføre nye refusjonsordninger ut over det som følger av gjeldende regelverk og forvaltningspraksis.