Skriftleg spørsmål fra Erna Solberg (H) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:450 (2008-2009)
Innlevert: 16.12.2008
Sendt: 17.12.2008
Svart på: 19.12.2008 av arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen

Erna Solberg (H)

Spørsmål

Erna Solberg (H): Helsingforskomiteen melder at de under dagens regjering opplever en uttørking av muligheten for å gi menneskerettighetsforkjempere fra Kaukasus opphold via hurtigordningen i flyktningekvoten. Mens Norge under forrige regjering ga en rekke aktivister beskytttelse gjennom denne ordningen, får Helsingforskomiteen og andre organisasjoner stort sett avslag på sine anmodninger.
Kan jeg be om en forklaring på hvorfor?

Grunngiving

Både Utenriks- og arbeids- og inkluderingsministeren er blitt stilt dette spørsmålet i Stortinget under budsjettdebattene åpenbart uten å kunne (eller ville) gi ett svar på spørsmålet. Jeg vil derfor gjerne begrunne spørsmålet nærmere. Under forrige regjering ble det praktisert at menneskerettighetsorganisasjoner kunne fremme enkeltsaker som hastesaker for spesielle personer med beskyttelsesbehov. Disse ble tatt til Norge som kvoteflyktninger etter en beskyttelsesvurdering fra UDI. Ordningen har medført at personer som ble forfulgt fordi de snakket ut om overgrep eller klaget til domstolene, har kunnet få beskyttelse i Norge. Dermed kunne de opprettholde sine saker, noe som blant annet førte til at Russland ble dømt i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) høsten 2007.
Menneskerettighetsorganisasjonen Helsingforskomiteen hevder at ordningen for overføring av forfulgte menneskerettighetsforsvarere på flyktningekvoten i praksis blitt avviklet under den rød-grønne regjeringen, og at det de siste tre årene kun er innvilget én eneste søknad. Helsingforskomiteen påpeker videre at behovet for å effektivisere ordningen gjentatte ganger er tatt opp med flere departement og Utlendingsdirektoratet (UDI) uten resultat.
Helsingforskomiteen viser til et konkret eksempel hvor forfulgte menneskerettighetsaktivister fra Ingusjetia har fått endelig avslag på sine søknader fra Utlendingsnemnda (UNE), som skrev at: «Det foreligger heller ingen indikasjoner på eller opplysninger om at menneskerettighetsaktivister generelt sett har vært særlig utsatt i Ingusjetia. . . Nemnda legger således til grunn at menneskerettighetsaktivister i Ingusjetia ikke er utsatt for «forfølgelse» i konvensjonens forstand på generelt grunnlag.»
En rekke organisasjoner har påpekt overfor UNE at norsk praksis overfor asylsøkere fra Nord-Kaukasus er basert på en virkelighetsbeskrivelse i strid med kilder som FN, Europarådet og sentrale menneskerettighetsgrupper. Den samme bekymring uttrykkes av Europarådsparlamentarikerne Dick Marty og Holger Haibach i brev til Terje Sjeggestad og statsråd Dag Terje Andersen av 8. desember 2008, med kopi til Per-Kristian Foss.

Dag Terje Andersen (A)

Svar

Dag Terje Andersen: Menneskerettighetsforsvarere kan fortsatt tas ut på kvoten i den grad de fyller vilkårene for overføring, og det er tilgjengelige plasser på kvoten. Denne regjeringen har følgelig ikke avviklet noen ordning, ei heller bidratt til uttørking av mulighetene for at slike personer skal kunne tas ut på kvoten.
Jeg antar at Helsingforskomiteen i sin melding sikter til den delen av kvoten hvor de, i likhet med enkelte andre frivillige organisasjoner, kan fremme saker for overføring til Norge innenfor rammen av den årlige kvoten for overføringsflyktninger. Det er satt av plasser på kvoten for at frivillige organisasjoner kan fremme saker. For 2008 utgjør disse inntil 15 % av tilgjengelige ikke-forhåndsfordelte plasser. Begrensningen er satt for å understreke at de fleste plassene skal brukes gjennom et samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).
Jeg har forstått at Helsingforskomiteen først og fremst har fremmet saker om overføring for personer som fortsatt befinner seg i sitt hjemland. Dette er personer som ikke faller inn under flyktningkonvensjonens definisjon av en ”flyktning”. Departementet har likevel overfor Utlendingsdirektoratet presisert at det skal være adgang til også å overføre personer som fortsatt befinner seg i hjemlandet.
Det er altså ingen tvil om at Helsingforskomiteen har adgang til å fremme saker om overføring innenfor den norske flyktningkvoten, og denne adgangen gjelder også for personer som ennå ikke er vurdert som flyktning. Det betyr imidlertid ikke at Helsingforskomiteen kan forvente at alle sakene som fremmes vil bli innvilget. Hver sak må vurderes nøye på bakgrunn av de opplysningene som fremlegges, og på bakgrunn av tilgjengelige plasser på kvoten. Dette er en vanskelig avveining som Utendingsdirektoratet må foreta. Det er viktig at sakene er godt forberedt og inneholder alle de opplysningene direktoratet trenger for å kunne ta stilling til den, ikke bare i tilknytning til beskyttelsesgrunnlaget, men også identitetsopplysninger og relevante opplysninger om personens familieforhold.
UNHCR har meget god erfaring i å vurdere hvilke personer som har behov for internasjonal beskyttelse og hvem som bør overføres til et nytt land, og eventuelt hvilket land det er mest nærliggende at de gjenbosettes i. UNHCR har oversikt og gode forutsetninger for å prioritere mellom ulike flyktninggrupper. Etter min mening er det derfor ønskelig at saker om overføring i all hovedsak fremmes gjennom UNHCR. Høykommissæren fremmer selvfølgelig også saker fra menneskerettighetsforkjempere, og har en egen ordning for saker av særlig hastekarakter. Det er ikke noe i veien for at Helsingforskomiteen ved siden av å fremme egne saker bistår UNHCR ved å foreslå aktuelle personer for overføring eller opprette kontakt mellom disse og UNHCR. I tilfeller der UNHCR enten ikke er til stede eller ikke har mandat til å hjelpe den personen det gjelder, kan også norske utenriksstasjoner bistå.
Representanten Solberg tar også opp noen asylsaker fra Ingusjetia som er avslått av Utlendingsnemnda. Som kjent er det Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som avgjør saker og klager etter utlendingsloven. Det følger av utlendingsloven at jeg ikke kan gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker som ikke gjelder rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn. Jeg kan derfor ikke gå inn i de konkrete sakene som nevnes, men vil understreke at jeg har tillit til at Utlendingsnemnda har en grundig og forsvarlig vurdering av den enkelte saken, i tråd med norsk regelverk og våre internasjonale forpliktelser.
Brevet fra to Europarådsparlamentarikere av 8. desember 2008 vil jeg se nærmere på og håper å kunne besvare det tidlig i 2009.