Skriftleg spørsmål fra Ib Thomsen (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:636 (2008-2009)
Innlevert: 04.02.2009
Sendt: 05.02.2009
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Svart på: 12.02.2009 av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen

Ib Thomsen (FrP)

Spørsmål

Ib Thomsen (FrP): Kan statsråden komme med forslag til hvordan man skal utføre en effektiv kontroll med salg og skjenking av alkohol, ovennevnte problemstilling tatt i betraktning?

Grunngiving

Det er vedtatt at kommunen skal utarbeide en helhetlig rusmiddelpolitisk handlingsplan hvor den alkoholpolitiske planen inngår. De overordnede målene for denne helhetlige planen ble vedtatt av komité for oppvekst og utdanning 9. mai 2008 og er:

1. Vi vil at barn og unge skal ha et rusfritt oppvekstmiljø

2. Vi vil oppnå en vesentlig reduksjon av rusmiddelrelaterte skadevirkninger

3. Vi skal ha en god kontroll og konsekvent reaksjon på brudd for reglene for salg og skjenking

4. Vi vil tilby en effektiv og tidlig hjelp til rusmiddelavhengige.

Den del av planen som omhandler salg og skjenking, heretter kalt alkoholpolitisk handlingsplan, ble vedtatt av kommunestyret 25. august 2008 og målene i denne planen er:

1. Skjerme oppvekstmiljøet

2. Redusere risikoen for sosiale, miljømessige og helsemessige skadevirkninger

3. Utsette debutalderen for alkohol

4. Legge til rette for trivelige og levende sentrumsområder

Det har vært ønskelig å opprettholde en liberal linje i alkoholpolitikken og utvikle gode kontrollfunksjoner med konsekvente reaksjoner på brudd og uttrykket "lett å få - lett å miste" er en innarbeidet holdning i kommunen.
For å videreutvikle kontrollfunksjonen er det vedtatt å ta i bruk såkalte blindtester når butikkene kontrolleres. Med blindtest menes at stedet som skal kontrolleres utsettes for potensiell kunde som ikke oppfyller kravene for å få kjøpt alkohol, f. eks ved å bruke mindreårige testpersoner.
Ved henvendelse til helsedirektoratet, avd. for rusmidler om slike tester, frarådes kommunen å benytte mindreårige personer i slik testing. Argumentene som anføres er at man ikke skal bør oppfordre til provoserte lovbrudd og særlig ikke ved hjelp av mindreårige.
For å kontrollere om det selges alkohol til mindreårige er man derfor nødt til å benytte seg av myndige testpersoner som gjerne har et ungt utseende. Dersom en slik testperson ikke blir spurt etter legitimasjon ved alkoholkjøp vil dette gi oss anledning til å rette en advarsel til vedkommende utsalgssted. Men utsalgsstedet har i realiteten ikke solgt alkohol til mindreårige og dermed ikke gjort noe ulovlig. Og det vil følgelig ikke kunne gis noen konsekvenser, f. eks i form av inndragning av salgstillatelse.
Hvilke metoder som skal tas i bruk for å avdekke om mindreårige får kjøpt alkohol synes derfor uklart, med mindre det tilfeldigvis selges alkohol til mindreårige samtidig som det foretas kontroll på stedet.
Det er derfor ønskelig å utfordre departementet til å finne en løsning som gjør at kommunen kan utføre en effektiv og god kontroll med butikker med tillatelse til å selge alkohol og som samtidig gir oss anledning til å gi vedkommende butikk konsekvenser ved brudd. Den samme problemstillingen gjelder også for skjenkesteder. Det antas at de ovennevnte problemstillingene også gjelder for landets øvrige kommuner.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Jeg er svært opptatt av at alkohollovens aldersbestemmelser overholdes og av å hindre salg og skjenking til mindreårige. Aldersbestemmelsene er blant kjerneområdene i alkohollovens formål og skal skjerme barn og unge fra alkoholbruk.
Når det gjelder provokasjon og kontroll av salgs- og skjenkebevillinger ble dette sist behandlet av Stortinget i forbindelse med Dokument 8:46 (2006-2007) og brev av 16. april 2007 fra justisministeren til Stortinget i den forbindelse. Det ble påpekt at Riksadvokatens rundskriv nr. 2/2000 åpner for at politiet i enkelte situasjoner kan provosere frem en ulovlig handling for å fremskaffe bevis. Flere vilkår må da være oppfylt. Bakgrunnen for disse vilkårene er hensynet til rettssikkerhet og et krav om forholdsmessighet mellom de midler som anvendes og det som kan oppnås. Et av grunnvilkårene for at den fremprovoserte handling kan ha bevismessig verdi er at provokasjonen ikke må foranledige en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått. Videre kan provokasjon kun benyttes ved alvorlige straffbare handlinger. Disse vilkårene må også legges til grunn, hvis man skal åpne for at provokasjon begått av andre enn politiet skal ha bevismessig verdi.
Det vil i en situasjon hvor mindreårige fremprovoserer salg og skjenking av alkohol-holdig drikk til seg selv, være så godt som umulig å vite om dette er en handling som ville funnet sted uten denne provokative handlingen. Det er kommunen som ved en inndragning av bevilling må føre bevis for det faktiske grunnlaget for inndragnings-vedtaket. Et fremprovosert brudd på alkoholloven vil antakelig ha liten bevismessig verdi, og det er derfor tvilsomt om det i seg selv vil være tilstrekkelig til å begrunne en såpass belastende sanksjon som en inndragning vil være for bevillingshaver. I tillegg vil jeg påpeke at jeg ser det som betenkelig at man benytter mindreårige private personer for å fremprovosere lovbrudd.
Alkoholloven oppstiller et absolutt forbud mot salg og skjenking til personer som ikke fyller aldersbestemmelsene. Ansatte har rett og plikt til å spørre om legitimasjon ved tvil om alder. Brudd på alkohollovens bestemmelser kan føre til inndragning av bevilling samt straffeansvar. Kommunen er pålagt å føre kontroll med salgs- og skjenkesteder. Aldersbestemmelsene, salgs- og skjenketidene og at det ikke selges eller skjenkes til personer som er åpenbart påvirket av rusmidler, er særlig sentrale momenter ved kontrollen.
Jeg er opptatt av at kontroll av salgs- og skjenkesteder skal være så god som mulig. Alkoholloven gir kommunene stor frihet til å fastsette en lokalt tilpasset alkoholpolitikk, og den kommunale friheten omfatter også organisering av denne kontrollen. Med denne friheten følger også ansvar – kommunene må være seg sitt ansvar for salgs- og skjenkepolitikken og kontrollen med salgs- og skjenkestedene bevisst, og se dette i sammenheng med øvrige forebyggingstiltak og i sammenheng med oppfølgingen av de som har alkoholproblemer. Den kommunale friheten kommunene har på alkohol-området, omfatter også friheten til selv å ta stilling til hvordan kontrollen skal organiseres på bakgrunn av sin kjennskap til lokale forhold. Dette forholdet samt ønsket om å forenkle statlig regelverk uten samtidig å frata kommunene viktige politiske styringsredskaper, var bakgrunnen for at man i 2005 gikk bort fra ordningen med kommunale kontrollutvalg, men overlot organiseringen av kontrollen til kommunene.
Det er stor forskjell på kommuner når det gjelder antall salgs- og skjenkesteder. Sirus’ (Statens institutt for rusmiddelforskning) årlige undersøkelse av kommunenes forvaltning av alkoholloven viser at antall skjenkesteder med kommunal bevilling i 2007 varierte fra 0 til 1032, mens antall salgssteder med kommunal bevilling varierte fra 1 til 361. Det er klart at slike kommunale variasjoner når det gjelder antall bevillingssteder, men også andre forhold ved alkoholpolitikken, tilsier at kommunene vil ha behov for å kunne tilpasse organiseringen av kontrollen til lokale forhold. Kommunene er nærmest til å se de utfordringene lokale forhold byr på. Kontroll kan følgelig foretas på mange måter - enkelte kommuner velger felles kontroller bestående av politi, brannvesen og skjenkekontroll og andre etater. Andre ganger kan man rette kontrollen mot enkelte tider og steder, f. eks. utsalgssteder i nærheten av skoler, i forbindelse med skoleslutt før helger osv. Kommuner kan også samarbeide om salgs- og skjenkepolitikk og om kontroll med dette.
Staten har på sin side ansvaret for å legge forholdene til rette for kommunene, og derfor har det i løpet av det siste året blitt satt i gang en rekke tiltak for å bistå kommunene. Helsedirektoratet er en sentral aktør i dette arbeidet.
Regjeringen har bl.a. i Opptrappingsplan for rusfeltet slått fast at den vil effektivisere kontrollen med utøving av skjenkebevillinger og se på mulighetene for raskere og strengere reaksjoner ved skjenking til mindreårige og overskjenking, samt at man skal bidra til å styrke kvaliteten på kommunenes kontroll med salgs- og skjenkebevillinger.
I budsjettet for 2009 er det avsatt 6 mill. kroner til arbeidet med å bedre kontrollen. Regjeringen skal bidra til at kommunene har nok informasjon og kunnskap til å ta i bruk de virkemidler alkoholloven gir. Det er også foreslått 8 mill. kroner til bistand til kommuner i utarbeidelse av rusmiddelpolitiske handlingsplaner. Rusmiddelpolitiske handlingsplaner skal bidra til en helhetlig tankegang og til å sette alkohol inn i et større forebyggingsperspektiv. Helsedirektoratet har i tillegg til kontinuerlig veiledning om alkoholloven til kommunene igangsatt et såkalt kontrollprosjekt. Målet med prosjektet er å redusere omfanget av skjenking og salg til mindreårige og berusede. Dette skjer ved å utvikle bedre og mer målrettede strategier og rutiner for kontroll i kommunene. Utvalgte kommuner (Stavanger, Haugesund, Skien, Porsgrunn, Bamble og Trondheim) skal i løpet av prosjektperioden (høsten 2008 - ut 2010) identifisere hindringer for god kontroll og gjennomføre tiltak for å bedre kontrollen. Erfaringene skal rapporteres til Helsedirektoratet. Det vil være et godt grunnlag for å utarbeide en veileder for kontroll-virksomheten i kommunen.
Flere kommuner arbeider allerede godt med disse problemstillingene. For eksempel er jeg kjent med at Næringsetaten i Oslo kommune ved det såkalte Osloprosjektet, som ble satt i gang for å styrke kontrollen med salg av alkohol til personer under 18 år i forbindelse med at rusbrus ble introdusert i butikkene, har resultert i at Oslo kommune avdekker langt flere tilfeller av salg av alkohol til personer under 18 år enn før prosjektet ble satt i gang.
Det er viktig at kontrollen blir bedre, og jeg har satt i gang en rekke tiltak i den forbindelse. Hensynet til effektiv kontroll må imidlertid veies opp mot hensynet til rettssikkerheten. Rettssikkerheten må ikke begrenses av ønsket om å kontrollere bevillingshaverne. Etter min mening er det derfor ingen løsning å ta i bruk provokasjon. I stedet må staten fortsette arbeidet for å legge til rette for at kommunene kan foreta en best mulig effektiv og målrettet kontroll – og kommunene må ta utfordringen på dette området på alvor.