Dokument nr. 15:722 (2008-2009) Innlevert: 16.02.2009 Sendt: 16.02.2009 Svart på: 24.02.2009 av finansminister Kristin Halvorsen
Svein Flåtten (H): I Aftenposten 16. februar 2009 refser finansministeren flere av sine etatsjefer for manglende oppfølging av alvorlig skattesnyteri. Finansministeren har i 3, 5 år hatt det øverste ansvaret for at slike saker blir fulgt opp. Bevilgninger er økt og handlingsplaner har vært utarbeidet, men resultatene går den gale veien.Hvilke tiltak utover offentlig refs av sine etatsjefer vil finansministeren nå sette i verk for å få bukt med problemene?
Kristin Halvorsen: Bakgrunnen for Aftenpostens artikkel 16. februar 2009 er at Riksrevisjonen i høst presenterte en undersøkelse av myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet i perioden 2004 – 2007, som bl.a. viser at antallet anmeldelser fra skatteetaten til politi og påtalemyndighet har gått ned i undersøkelsesperioden, og at det er store variasjoner mellom lokale enheter i både skatteetaten og toll- og avgiftsetaten når det gjelder hvilke overtredelser som blir anmeldt, jf. Dokument nr. 3:3 (2008–2009).Disse variasjonene i anmeldelsespraksis er bekymringsfulle, bl.a. ut i fra hensynet til likebehandling. Finansdepartementet har derfor bedt Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet om å instruere regionene om at gjeldende instrukser og retningslinjer for anmeldelse av saker til politi- og påtalemyndigheten skal følges. Departementet har også bedt begge etater om å starte et arbeid med å gjennomgå gjeldende anmeldelsesinstrukser/retningslinjer med tanke på forbedringer. I dette arbeidet er det viktig at hensynet til likebehandling blir ivaretatt. I deler av regelverket har det ligget unntaksbestemmelser for å kunne begrense omfanget av anmeldelser ut fra hensynet til antatt etterforskningskapasitet i politiet. Slike unntak har gjerne vært praktisert gjennom nærmere lokal avtale med vedkommende politidistrikt. I det oppstartede revisjonsarbeidet kan man regne med at slike unntaksregler vil bli vurdert med sikte på innskrenkning.På grunnlag av Riksrevisjonens undersøkelse var det god grunn for departementet til å vurdere en innstramming i anmeldelsespraksis, og til å meddele de to etatene resultatet av disse vurderingene. Men det blir temmelig misvisende og misforstått å kalle dette refs av etatssjefer. Det handler om forbedringer av en praksis og et regelverk, uten at etatenes ledere fortjener å klandres konkret for den nåværende tilstand.Det er også viktig å understreke at selv om skatte- og avgiftsunndragelser ikke anmeldes til politiet, reageres det med administrative sanksjoner overfor skatte- og avgiftsunndragelser. I ikke-politianmeldte saker er adgangen til å ilegge forhøyet tilleggsskatt større enn i anmeldte saker. Den ulikebehandling som er avdekket, dreier seg i stor grad om mindre unndragelsessaker hvor en politietterforskning kunne ha ledet til bøtestraff eller til betinget fengselsstraff kombinert med bot. Ved ikke-anmeldelse blir det i alle fall tilleggsskatt, som kan svi like hardt som en bot. Det er derfor ikke grunnlag for å si at ”resultatene går den gale veien”. De grovere unndragelsessaker blir normalt anmeldt og etterforsket, og dette er tross alt den aller viktigste del av kampen mot skatteunndragelser.Regjeringen gjennomfører mange tiltak for å styrke innsatsen mot alvorlige skatte- og avgiftsunndragelser. Nå ser jeg også fram til utredningen fra Skatteunndragelsesutvalget, som blir avgitt 24. februar d.å. Da vil vi få en god oversikt over mulighetene til fortsatt styrking av innsatsen mot skatte- og avgiftsunndragelser. Jeg vil også vise til at bevilgningene til skatteetatens og toll- og avgiftsetatens arbeid for å bekjempe skatte- og avgiftsunndragelser i regjeringsperioden økt med til sammen 140 mill. kroner i engangsbevilgninger og 240 mill. kroner som en varig styrking. Hovedtyngden av bevilgningsøkningene gjelder for tiden etter Riksrevisjonens undersøkelse.Jeg viser for øvrig til at kontroll- og konstitusjonskomiteen har avgitt innstilling til Riksrevisjonens rapport, og at denne skal behandles i Stortinget 23. mars 2009, jf. Innst. S. nr. 151 (2008–2009).