Grunngiving

Venstre har ved mange anledninger tatt opp debatten om landets visumpolitikk, som vi mener er for tilfeldig og urimelig. Det er utallige eksempler på at norske borgere ikke får besøk av nære slektninger og venner fordi disse får avslag på visumsøknader. Begrunnelse gis ofte ikke, men av og til med "innvandringspolitiske hensyn", fordi man mistenker søkeren for å ville misbruke et besøksvisum til å forbli i landet. Det enkelte menneskets situasjon synes ikke å bli vurdert og vektlagt, verken søkers eller vertskapets.
Konkret foranledning til at spørsmålet reises igjen, er en sak fra Sunndal, der en norsk statsborger har invitert nære slektninger på besøk. Han kom som kvoteflyktning i 1990 og har arbeidet siden året etter. Sammen med kona har han fostret tre barn med god utdanning og gode stillinger i Norge. Av helsemessige grunner kan han ikke selv reise, verken med bil eller fly. Hans eneste mulighet til å treffe slekten i kurdisk Irak, er å invitere dem på besøk, og han vil selv garantere for at de reiser tilbake.
I alle sammenhenger prises betydningen av familie, nære relasjoner og vennskap. Mange nordmenn mottas med stor gjestfrihet ute - og tar som en selvfølge at vi kan besøke slekt og venner hvor som helst. Men nordmenn i Norge, med slekt i visse land, blir nektet å være sammen med nære medmennesker.