Dokument nr. 15:1244 (2008-2009) Innlevert: 26.05.2009 Sendt: 27.05.2009 Svart på: 05.06.2009 av finansminister Kristin Halvorsen
Karita Bekkemellem (A): Firmaer som driver forbrukerfinansiering (Skeidar-gruppen) er blitt pålagt merverdiavgift på denne tjenesten til norske forbrukere med tilbakevirkende kraft.Hvorfor er ikke denne tjenesten som vel anses som en ren formidlingstjeneste unntatt fra avgiftsplikt etter merverdiavgiftslovens § 5?
Kristin Halvorsen: Jeg vil innledningsvis bemerke at merverdiavgiftsunntaket for finansielle tjenenester i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 innebærer et unntak fra det alminnelig prinsipp om generell avgiftsplikt ved omsetning av tjenester som utføres av en avgiftspliktig næringsdrivende. Som de andre unntakene fra merverdiavgiftsplikten kan dette unntaket skape avgrensningsproblemer. Dette vises blant annet gjennom en rekke tvister både i forvaltningen og i rettssystemet knyttet til omfanget av unntaket. Spørsmålet er her hvilke tjenester skal anses som unntatte finansielle tjenester og ikke eksempelvis avgiftspliktige administrative, økonomiske eller juridiske tjenester.Når det gjelder den problemstillingen som representanten Bekkemellem tar opp, knyttet til forbrukerfinansiering og formidling av kreditt/lån, er dette et av de vanskelige spørsmålene som har vært behandlet både i forvaltningen og i rettssystemet. Jeg vil i denne forbindelse eksempelvis vise til en bindende forhåndsuttalelse fra Skattedirektoratet (BFU 19/08), avgitt 23. april 2008, hvor en butikkjede vurderte å inngå avtale med en finansinstitusjon om lånefinansiering av kundenes varekjøp. Spørsmålet var dermed om denne avtalen betyr at butikkjeden vil drive formidling av lån omfattet av unntaket for finansieringstjenester i merverdiavgiftsloven.Skattedirektoratet pekte på at en formidler er en selvstendig mellommann som forestår de nødvendige foranstaltninger for at to parter kan inngår en avtale uten at mellommannen selv har interesse i selve avtalen. På den annen side er det ikke ansett som formidling dersom en mellommann bare får tilgang til en finansinstitusjons systemer for registrering og behandling av lånesøknader uten selv å kunne påvirke kontraktsvilkår etc. Mellommannen inntar da i realiteten finansinstitusjonens posisjon i kontraktsforholdet og framstår mer som en underleverandør av administrative tjenester for denne. Etter en konkret vurdering fant Skattedirektoratet at butikkjeden først og fremst måtte anses å påta seg administrative tjenester for finansinstitusjonen. Butikkjeden ble dermed ansett avgiftspliktig for sine tjenester overfor finansinstitusjonen.Slike konkrete uttalelser eller en avgjørelse i rettsystemet vil imidlertid ikke medføre noen endring av rettstilstanden bakover i tid. I begge tilfeller gis det bare en tolkning av gjeldende rett.Når det gjelder eventuelle endringer i rettstilstanden på dette området, viser jeg til omtalen av dette i St. prp. nr. (2008-2009) avsnitt 3.2.1.