Skriftleg spørsmål fra Odd Einar Dørum (V) til forsknings- og høyere utdanningsministeren

Dokument nr. 15:1362 (2008-2009)
Innlevert: 15.06.2009
Sendt: 16.06.2009
Svart på: 23.06.2009 av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland

Odd Einar Dørum (V)

Spørsmål

Odd Einar Dørum (V): Kan statsråden redegjøre for hvordan Lisboa-konvensjonen er implementert og praktisert i Norge, og mener statsråden at Norge overholder sine forpliktelser etter konvensjonen?

Grunngiving

Det har i mange tilfeller vist seg å være svært vanskelig å få godkjent utenlandsk utdanning i Norge. Dette til tross for at Norge har forpliktet seg etter Lisboa-konvensjonen som sier at en utenlandsk grad skal likestilles med den tilsvarende norske graden, med mindre det kan påvises en vesentlig forskjell mellom de to gradene. Det påligger godkjenningsmyndigheten (NOKUT) å dokumentere at en slik vesentlig forskjell er tilstede dersom godkjenning ikke gis, og det er etter konvensjonen ikke anledning til kun å benytte studielengde som argument; det er nivået på utdanningen som skal være avgjørende.
Undertegnende er kjent med at en norsk statsborger med en 5 ½-årig mastergrad fra Russland likevel ikke fikk godkjent sin utdanning som likestilt med en norsk mastergrad da han i 2006 søkte NOKUT om en slik godkjenning. Begrunnelsen fra NOKUT var at utdanningen var et halvt år for kort. Flere andre skal også ha opplevd det samme. Vedkommende ble forøvrig noen år tidligere opptatt som doktorgradsstudent ved NTNU, noe som krever utdanning på mastergradsnivå. Det fremstår som selvmotsigende at NOKUT ikke finner å kunne godkjenne en utdanning som av norske universiteter vurderes å være av tilstrekkelig nivå og kvalitet.
Ovennevnte sak ble anket til NOKUTs klagenemnd som opprettholdt vedtaket med den begrunnelse at vedtaket var fattet ”i samsvar med gjeldende praktisering av regelverket”. Saken ble klaget videre til Sivilombudsmannen som avsluttet saken uten å ha undersøkt om Lisboa-konvensjonen var overholdt, men uttaler at:

”Det er antatt at det norske regelverket om godkjenning av utenlandsk utdanning oppfyller Norges internasjonale forpliktelser på området, herunder forpliktelsene etter Lisboa-konvensjonen”.

Det sentrale spørsmålet er om Lisboa-konvensjonen virkelig er implementert i det norske regelverket som NOKUT forholder seg til. Avgjørelsen i denne saken kan tyde på det motsatte. NOKUT og NOKUTs klagenemnd har heller ikke vist til Lisboa-konvensjonen i begrunnelsen for sine vedtak til tross for direkte spørsmål om dette i forbindelse med klagen.
I august 2008 sendte vedkommende så et brev til Kunnskapsdepartementet med forespørsel om hvordan Lisboa-konvensjonen er implementert og praktiseres i Norge. Denne henvendelsen er, etter det undertegnede erfarer, så langt ikke blitt besvart.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Representanten Dørum begrunner spørsmålet med at det i mange tilfeller har vist seg å være vanskelig å få godkjent utenlandsk utdanning selv om Norge har forpliktet seg etter Lisboakonvensjonen, som sier at hver konvensjonspart skal ”godkjenne høyere utdanningskvalifikasjoner som er utstedt i en annen konvensjonspart, med mindre det kan påvises en vesentlig forskjell mellom kvalifikasjonen som det søkes om godkjenning av og den tilsvarende kvalifikasjon i konvensjonsparten der det søkes om godkjenning”, jf konvensjonens Art. VI.1.
Jeg er enig med representanten Dørum i at ryddige og gode godkjenningsordninger og en god praktisering av Lisboakonvensjonen er svært viktig for at vi skal kunne anerkjenne, ivareta og utnytte innvandreres kompetanse på en måte som kommer både den enkelte og samfunnet best mulig til gode. Dette er imidlertid et komplisert felt.
Forbedringer i systemet for godkjenning av utenlandsk utdanning er viktig for meg. I Ot.prp. nr. 83 (2007–2008) Om lov om endring i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler forslo jeg derfor endringer i loven for å klargjøre forskjellene på de to formene for godkjenning av utenlandsk utdanning som er hjemlet i universitets- og høyskoleloven, dvs. generell godkjenning og faglig godkjenning. Vedtak om generell godkjenning tilligger NOKUT, jf. lovens § 3-4, mens godkjenningsvedtak som krever faglige vurderinger tilligger universitetene og høyskolene, jf § 3-5. Ordningen med generell godkjenning er ment for personer som ikke ønsker videre studier, men en bekreftelse til bruk for arbeidsmarkedet, og slike vedtak fattes ut fra en generell sammenlikning av utdanningssystemer. Faglige godkjenninger er først og fremst ment for søkere som ønsker videre studier i Norge og er basert på vurderinger av søkers utdanning i forhold til et gitt studium (ev studier) som tilbys ved den norske utdanningsinstitusjonen som har mottatt søknaden. Ot.prp. nr. 83 har utfyllende beskrivelse av disse godkjenningsordningene og forholdet til Lisboaprosessen. Det er helt i tråd med internasjonal tolkning av bestemmelsene i Lisboakonvensjonen at søknader behandles ut fra søkers formål med søknaden.
Når det gjelder den konkrete saken som omtales i brevet fra representanten Dørum, har vedkommende først søkt om faglig og deretter om generell godkjenning. Den faglige vurderingen resulterte i at han skal ha blitt tatt opp på ph.d.-program ved NTNU, mens vedtaket om generell godkjenning innebærer at han får ”fratrekk” i tid fra sin russiske utdanning og dermed ikke uttelling tilsvarende mastergrad. Med hensyn til det siste er det vanlig praksis i Vest- og Sentral-Europa at det for generell godkjenning gis fratrekk i utdanning for søkere fra land med kortere grunnleggende utdanning, som f. eks. Russland (hvor man i alt har 11 års skolegang før høyere utdanning) og USA, der de første årene av høyere utdanning inneholder allmenndannende fag som i vår del av verden tilligger videregående opplæring. Det ligger også en implisitt vurdering fra russisk side i at denne vurderingen kan ha mye i seg, da mange av de nye bachelorgradene som nå opprettes i Russland som ledd i Bolognaprosessen, er fireårige – og etterfølges av en toårig mastergrad.
Det at man har to ulike godkjenningsordninger med to ulike formål gjør at det er mulig at samme person kan få ulik uttelling for sin utdanning. De fleste vil i slike tilfeller få best uttelling etter den generelle godkjenningsordningen, da den er uavhengig av profil på det studiet det sammenliknes med, men tilfellet som omtales i representanten Dørums brev er et eksempel på at det motsatte også er mulig. Slik ulik uttelling kan virke forvirrende for enkelte søkere som har prøvd begge ordninger, men jeg tror likevel det er nødvendig å beholde begge godkjenningsordningene fordi mange søkere bare har behov for et dokument de kan bruke på arbeidsmarkedet.
Det er beklagelig at den norske statsborgeren med russisk bakgrunn, som omtales i brevet fra representanten Dørum, ikke har fått et skriftlig svar fra departementet. Det skal rettes opp. Vedkommendes ektefelle har imidlertid på telefon fått inngående forklaringer om godkjenningsordningene etter universitets- og høyskoleloven og forholdet til Lisboakonvensjonen.
Jeg vil til slutt vende tilbake til det jeg skrev innledningsvis om at godkjenning av kvalifikasjoner fra utlandet er et komplisert felt, da det i tillegg til de godkjenningsordninger som gjelder etter universitets- og høyskoleloven, også finnes mange godkjenningsordninger for ulike yrker. Statens autorisasjonskontor for helsepersonell vurderer f. eks. omtrent tre ganger så mange søkere pr. år som dem får sine kvalifikasjoner vurdert i universitets- og høyskolesystemet. Jeg har derfor gitt NOKUT i oppdrag å opprette et eget informasjonssenter for alle med utdanningsbakgrunn fra utlandet for at innvandrere og andre med utdanning fra utlandet skal få best mulig veiledning og bli kanalisert til rett godkjenningsinstans så tidlig som mulig i prosessen. NOKUT er nå i ferd med å etablere dette informasjonssenteret, som vil få et spesifikt ansvar for å informere om hele det norske systemet for godkjenning av utenlandsk utdanning, inklusive autorisasjoner og yrkeskvalifikasjoner, og å rettlede og henvise til riktig instans. Senterets aktivitet vil rette seg særlig mot enkeltpersoner, arbeidsgivere og hjelpeapparatet (NAV, asylmottak, voksenopplæring mv.).