Skriftleg spørsmål fra Kent Gudmundsen (H) til justisministeren

Dokument nr. 15:157 (2009-2010)
Innlevert: 06.11.2009
Sendt: 09.11.2009
Svart på: 16.11.2009 av justisminister Knut Storberget

Kent Gudmundsen (H)

Spørsmål

Kent Gudmundsen (H): Hva har justisministeren tenkt å gjøre for å sikre at barn, som er utsatt for overgrep, får sine dommeravhør utført i trygge omgivelser som Barnehusene rundt omkring i landet representerer, spesielt med henblikk på praktiseringen fra Nord-Troms tingrett mot Barnehuset i Tromsø?

Grunngiving

Justisdepartementet mottok et brev av 18.juni d.å. fra Domstoladministrasjonen, vedrørende bruk av Barnehusene. Her bes justisministeren å ta fatt i en del problemstillinger. Brevet tar opp en rekke forhold tilknyttet avvikling av avhør av overgrepsutsatte barn sett fra domstolens ståsted. I den forbindelse er det mange andre hensyn som også må tillegges vekt, blant annet tilbakemeldinger fra politiet og barnevernet – med henblikk på barnas behov og helt spesielle situasjon for de saker dette gjelder.
I Tromsø har man eksempelvis siden oppstarten i mars i år gjennomført over 90 dommeravhør og 17 medisinske undersøkelser på Barnehuset. Nesten 70 av disse sakene har vært i regi av Nord-Troms tingrett.
Tingretten, beliggende i Tromsø by, bare en kilometers spasertur fra Barnehuset Tromsø, har plutselig bestemt seg for ikke å bruke Barnehuset i Tromsø lengre. Begrunnelsen gitt fra Sorenskriveren er at dommerne slipper å gå til Barnehuset, og hevder at tingrettsdommerne blir mer effektive ved at de får ting gjort i pauser. Hensynet til omsorg og ivaretakelse av overgrepsutsatte barn må altså vike for at tingretten skal spare litt tid.
Barnehuset i Tromsø mottar tilbakemeldinger fra barnevernet og politiet basert på erfaringer med å være tilbake i tingrettens lokaler. Fagpersonene ser tydelig hva som er gått tapt med omleggingen. I tingrettens lokaler er det ikke tilbud med lekerom hvor barna kan finne roen og fordrive ventetiden når bror eller søster er i avhør. Det er heller ikke noen tilstede for å gi barna litt mat, eller trøste dem om de gråter. Skal det foretas medisinske undersøkelser må barna skysses frem og tilbake mellom tingretten og Barnehuset, nettopp slik det ikke var ment å være.
Situasjonen kunne blitt avhjulpet ved bruk av videokonferanse. Dette utstyret finnes og har vært i bruk både hos tingretten og barnehuset mange ganger. Hadde man benyttet dette ved dommeravhørene ville bare barn og avhører behøvd å oppholde seg på Barnehuset. Tingrettsdommerne hadde kunnet bli sittende på tinghuset. Heller ikke dette ønsker man å gjøre fra Nord-Troms tingretts side.
Politiet i Bodø ønsker også å benytte Barnehuset, men også de motarbeides av lokal tingrett. Så langt har ikke ett eneste barn fra denne regionen fått oppfølging på Barnehuset i Tromsø.
Også de andre Barnehusene i Norge opplever tilsvarende problemstillinger, men det er bare i Tromsø at den stedlige tingretten har sluttet å benytte Barnehuset. Nå sitter staben i Tromsø etter hvert temmelig arbeidsløs i takt med at oppfølging i de allerede påbegynte saker tar slutt. Lignende konsekvenser vil mulig bli resultatet for hele landet.
Problemene skyldes i stor grad manglende lov eller forskriftsmessig forankring opp mot justisvesenet. Når det gjelder politidistriktene må disse forholde seg til et rundskriv fra politidirektoratet, som pålegger dem å benytte Barnehusene. Noe tilsvarende pålegg eller forskrift finnes ikke for domstolene. Dette faktum utgjør utvilsomt en stor svakhet ved hele ordningen.
Barnehusene var ikke laget for å tilfredsstille domstolene og politiets behov. De er primært laget for å minske totalbelastningen overgrepsutsatte barn og pårørende blir utsatt for i forbindelse med det som skal skje etter at overgrep er avdekket.
Om det ikke gripes inn i utviklingen som man ser rundt omkring i landet, vil man raskt risikere at Barnehusene i Norge blir satt på sidelinjen av domstolene. Det er beklagelig å se at hensynet til barna i økende grad har måttet vike i denne saken.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Møtet med strafferettsapparatet kan oppleves som en stor belastning for barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, mishandling og vold. Barnehusene er etablert nettopp for å redusere denne belastningen og skal bidra til at barnet og omsorgsorgspersonene møtes med høy barnefaglig kompetanse i trygge omgivelser.
Vi har nå etablert seks barnehus rundt om i landet der avhør, undersøkelser og behandling av barnet skal skje på ett og samme sted. I 2010 åpner vi barnehus i Stavanger og deretter står Ålesund for tur.
Jeg er gjort kjent med at enkelte av barnehusene har utfordringer når det gjelder å få med alle samarbeidspartene i sine regioner. Flere steder har både domstol, politi og påtalemyndighet ikke sett seg i stand til å delta i saker, for eksempel gjennom tilrettelegging av dommeravhør ved barnehuset. Bakgrunnen for dette varierer, men lang og tidkrevende reise samt ekstrakostnader er trukket frem som begrunnelser.
Jeg mener at det er viktig å holde fast ved at ordningen med barnehus er etablert til beste for barnet. Dette må også politiet og domstolene ha for øye når man vurderer bruk av barnehus for dommeravhør, medisinske undersøkelser eller lignende. Ordningen med barnehus er ikke til hinder for at domstolene unntaksvis beslutter dommeravhør annet sted, som i den enkelte sak kan være den beste løsningen for barnet og familien. Men ordningen forutsetter naturlig nok at avhørene som hovedregel blir gjennomført i barnehuset.
Hvor et dommeravhør skal foretas, er en avgjørelse som tas av den enkelte dommer. Jeg forutsetter at domstolene tar grunnleggende hensyn til hva som vil være barnets beste i sin vurdering av dette spørsmålet, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 3, som er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2. Jeg har som justisminister ingen myndighet til å instruere domstolene til å foreta avhørene ved barnehusene. Jeg ser at det i enkelttilfelle kan være slik at spesielle forhold – for eksempel lang reiseavstand mellom barnets bosted og nærmeste barnehus – kan tilsi at det kan være bedre for barnet at avhøret foretas ved den lokale tingretten. Det er imidlertid min klare oppfatning at hensynet til barna som oftest vil bli best ivaretatt dersom avhøret skjer i barnehuset. Jeg er derfor enig med representant Gudmundsen at det er beklagelig i den grad Nord-Troms tingrett velger å la hensynet til barna vike i disse sakene.
Reglene for dommeravhør og observasjon ble evaluert av en arbeidsgruppe i 2004. Arbeidsgruppen konkluderte blant annet med at spørsmålet om dommerens medvirkning burde utredes, og at man burde vurdere å oppheve ordningen med observasjon som ble innført i 1998. Evalueringsrapporten har vært på høring. Med bakgrunn i evalueringsrapporten og høringsuttalelsene samt de erfaringer som er gjort etter etableringen av barnehusene, mener jeg det er nødvendig med en grundig og faglig fundert gjennomgang av regelverket. En slik utredning må ta opp i seg den utvikling og profesjonalisering som har skjedd når det gjelder etterforsking og sakkyndighetsarbeid i seksuelle overgrepssaker mot barn. I denne gjennomgangen bør man blant annet se nærmere på dommerens rolle under avhørene og spørsmålet om gjennomføring av avhøret som fjernavhør.