Skriftleg spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:340 (2009-2010)
Innlevert: 09.12.2009
Sendt: 10.12.2009
Svart på: 16.12.2009 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Skattesystemet er en balansegang mellom rettferdighet og detaljregulering. Riktig balanse har stor betydning for skattesystemets legitimitet og er dermed en helt sentral debatt. Den såkalte "pizzaskatten" har satt fokus på skattesystemets detaljorientering og kontroll- og rapporteringskrav som pålegges næringslivet.
Vil statsråden ta initiativ til å forenkle skattesystemet på dette og lignende områder?

Grunngiving

Bedrifters mulighet til å spandere mat ved bruk av overtid reguleres på et detaljnivå som nærmer seg meningsløst og som heller ikke er tilpasset dagens arbeidsmarked. Når skattemyndighetene krever oversikt over reiseveg, antall timer overtid og om dette er en del av en arbeidsavtale eller ikke og at dette igjen utløser innrapporteringsplikt etter forskjellige satser og regelverk, så er det åpenbart at de som bestreber seg på lovlydighet, møter dette med hoderysting. Når behovet for detaljstyring også påfører næringslivet større kostnader enn innrapporteringen kan gi som proveny til staten, så er det tid for å foreta forenklinger.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Jeg har forståelse for at skatteregimet rundt overtidsmat, som er omtalt i lederen ”Pizza-skatten” i Finansavisen 7. desember, kan virke uforholdsmessig komplisert. Bakgrunnen for reguleringsbehovet er at det må trekkes opp rammer for skattefri kost til ansatte, slik at regelverket ikke fører til utglidning og misbruk. Arbeidsgivers kostdekning for ansatte i en jobbsituasjon anses i utgangspunktet som dekning av et privat behov, og dermed som skattepliktig. Dette utgangspunktet er viktig å fastholde, bl.a. for unngå skatteinsentiver til kunstig valg av naturalytelser istedenfor kontant lønn.
Det er selvsagt behov for visse fritak fra denne skatteplikten. Jeg går her ikke inn på de omfattende fritakene som gjelder på tjenestereise, ved møtevirksomhet og for typiske velferdsarrangementer (bl.a. i denne søte juletid). Ved overtidsarbeid er det relativt komplisert å utforme passende fritaksregler for kostdekning, fordi de faktiske forhold kan variere betydelig. Man har da langt på vei valget mellom kortfattede sjablonregler som ser bort fra mange av disse faktiske variasjonene, og som derfor blir mer enkle, men mindre treffsikre og rettferdige, og en høyere grad av detaljregulering som tar mer hensyn til variasjonene, og som derfor blir mindre enkle, men mer treffsikre og rettferdige.
Dette er ikke et valg mellom enten rettferdighet eller detaljregulering, men et valg mellom enten mer rettferdighet eller mer enkelhet. Valget er ikke så lett. Det dreier seg ikke bare om behandlingen innbyrdes av persongrupper med kostdekning ved overtidsarbeid. Det dreier seg også om forholdet mellom disse grupper og den store gruppen som bruker av sin beskattede lønnsinntekt til selv å finansiere sitt kostbehov under lange arbeidsdager.
I og for seg kan det være et rimelig resonnement at kostdekning i mange tilfeller fungerer som en fortjent (ekstra)belønning for ekstrainnsats og ulemper i arbeidet (lengre hjemmefravær). Men dette gir ingen god begrunnelse for skattefritak, snarere tvert imot. Belønningselementet, der det forekommer, tilsier i prinsippet full beskatning, på samme måte som alminnelig overtidsbetaling i seg selv. Det må være et annet og mer spesielt forhold ved kostdekningen som i tilfelle skal kunne begrunne skattefritak for den.
Et slikt spesielt forhold er at den ansatte ville få en merkbar kostfordyrelse dersom han selv måtte finansiere sitt naturlige kostbehov ved en forlenget arbeidsdag. Slik fordyrelse er bare typisk ved så stor forlengelse av arbeidsdagen at det ikke er rimelig å vente med middagsmåltidet eller lignende til etter hjemkomsten. I stedet påløper det da merutgifter til innkjøp/servering av tilberedt mat ved arbeidsstedet. Det er altså et merutgiftssynspunkt som ligger til grunn for det gjeldende skattefritakets begrunnelse og rekkevidde. I gamle dager brukte skatteetaten, ut fra det daværende kjønnsrollemønster, kriteriet ”kommer så sent hjem at det ikke med rimelighet kan forlanges å bli servert middag for dem i hjemmet”. I det nyere regelverk er slike kjønnsrollebindinger selvsagt luket ut. I tillegg er det gjort den ikke ubetydelige forenklingen at man ser bort fra den fordel som oppstår ved kostbesparelse i hjemmet i slike bespisningstilfeller.
Å omplante et slik generelt merutgiftssynspunkt til operative regler for de enkelte tilfeller, byr på utfordringer. Fordi arbeidsgivernes regnskapsføring og lønnsinnberetninger i stor grad er styrende for ligningsbehandlingen av de ulike dekningstilfeller, er det viktig at regelverket er praktikabelt både for disse og for skattemyndighetene. Det gjeldende regelverk må ses som et kompromiss mellom de ulike hensyn som gjør seg gjeldende.
Det kan diskuteres om dette kompromisset er havnet på det optimale balansepunkt mellom de ulike hensynene. Jeg ser at det er behov for en gjennomgang av reglene for beskatning av overtidsmat, ikke minst med sikte på ytterligere forenkling. Departementet vil derfor ta initiativ til en vurdering av aktuelle sider ved dette regelverket, i samarbeid med Skattedirektoratet. Millimeterrettferdighet bør ikke være noe mål for denne vurderingen.
For øvrig vil jeg bemerke at satsendringene som omtales i ovennevnte lederartikkel er et resultat av et ønske om å imøtekomme kritikken som har vært reist mot at mange fradragssatser mv. blir stående nominelt uendret over lengre tid, og derved innebærer en gradvis innstramming. For å unngå slik innstramming, har det nå blitt iverksatt årlig prisjustering av enkelte satser. Det paradoksale er at slik årlig justering kan gjøre det vanskeligere for arbeidsgiverne å forholde seg til reglene, fordi satsene stadig endres. Behovet for stabilitet og forutsigbarhet i reglene vil inngå i den gjennomgangen som kommer.