Skriftleg spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:403 (2009-2010)
Innlevert: 22.12.2009
Sendt: 22.12.2009
Svart på: 11.01.2010 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Mange bedrifter viser stor interesse for og legger vekt på den enkelte ansattes helse og fysiske aktivitet. Mange ser det som viktig for å redusere sykefravær og øke trivselen. Bedrifters kjøp av treningsutstyr til ansatte er imidlertid regulert gjennom et meget rigid regelverk.
Vil statsråden ta initiativ til en gjennomgang av regelverket slik at det blir enklere å praktisere og blir mer i tråd med de utfordringer samfunnet står overfor?

Grunngiving

Mange arbeidsplasser "eksperimenterer" nå med systematisk trening fulgt av kompetante veiledere for å få ned sykefraværet og øke tilstedeværelsen. I min egen hjemkommune - Åsnes - har man startet med en gruppe overvektige med høyt sykefravær. Dette har gitt en oppsiktsvekkende sterk nedgang i sykefravær i denne gruppen. De ansatte bruker eget utstyr og er således kun brukt som et eksempel på hva fysisk aktivitet kan bety for bl.a. sykefravær.
Ansatte kan få låne treningssko og utstyr av bedriften så lenge det kan anses brukt i forbindelse med fellestiltak i bedriften og når disse i skattemessig forstand kan defineres som "rimelige". Den ansatte kan imidlertid ikke bruke joggesko eller treningstøy fra arbeidsgiver privat eller i fritida uten at fordelen da skal innberettes som lønn.
I lys av den betydelige utfordring som inaktivitet, fedme og andre livsstilsplager er for samfunnet og den effekt fysisk aktivitet har i forhold til ette, burde regelverket snarere være romslig enn rigid på dette området. Det er mange tegn på at stadig flere bedrifter og arbeidsgivere ser det som viktig å bidra til fysisk aktivitet og velvære hos sine ansatte. Effekten for bedriften er god, men et rigid regelverk hindrer motivasjon og påfører bedriftene mye ekstra arbeid og kostnader. For staten og samfunnet er det overveiende sannsynlig at tapte skatteinntekter, vil bli oppveid av lavere kostnader for samfunnet på andre områder.
Det virker ikke spesielt motiverende for ansatte at de får lov til å ta med seg treningstøyet hjem for å vaske det, men de får ikke lov til å bruke det i en sammenheng som kan anses som privat, uten at det skal fordelsbeskattes. Dette er et regelverk som bør moderniseres så raskt som mulig og utformes slik at det møter dagens utfordringer.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Representanten Gundersen tar til orde for å etablere et generelt skattefritak for arbeidsgivers dekning av treningsrelaterte utgifter for ansatte, også om utgiftene og treningen er rent privat. Det gjeldende skattefritak på området er begrenset til velferdstiltak av kollektiv karakter.
Avgjørende skattepolitiske hensyn gjør at jeg ikke finner det riktig å utvide det gjeldende skattefritaket. Det er vesentlige forskjeller mellom utgifter til kollektive treningstiltak og utgifter til den enkelte ansattes treningsutstyr, treningskort og lignende til fri privat bruk. Dette gjelder selv om formålet og samfunnsnytten er likeartet, nemlig fysisk trening og stimulering av god helse blant de ansatte.
Generelt er det sentralt i et effektivt skattesystem at skattepliktig inntekt samsvarer best mulig med faktisk inntekt. Alle økonomiske fordeler fra arbeidsgiver til arbeidstaker bør derfor i utgangspunktet skattlegges som arbeidsinntekt. Dette gjelder uavhengig av om det dreier seg om kontante ytelser eller naturalytelser til dekning av et privat forbruk. At forbruket innebærer en samfunnspolitisk ønskelig aktivitet som man gjerne vil stimulere, er generelt ikke noe argument for skattefri finansiering av forbruket.
Skattefritak for særlige typer naturalytelser i arbeidsforhold, for eksempel rengjøring, barnepass eller privat treningsutstyr i hjemmet, kunne fort gi incentiver til skattemessig tilpasning i valg av avlønningsform. Dette kan skje ved at arbeidstakeren gjennom å akseptere en reell lønnsreduksjon selv finansierer ytelsen, men med privatøkonomisk skattebesparelse (redusert skattegrunnlag) til følge. Slik uthuling av skattegrunnlaget vil stride mot målsetningen om brede skattegrunnlag og moderate skattesatser, som er nødvendig for å skape et effektivt skattesystem. Det har lenge vært bred enighet om at naturalytelser til privat, individuell bruk i prinsippet bør skattlegges til markedsverdi på vanlig måte, og jeg legger til grunn at denne linjen bør videreføres. Framtidige endringer på personbeskatningens område bør heller gå i retning av å forenkle regelverket, framfor å komplisere det gjennom nye særordninger på ulike områder.
Skattefritak for naturalytelser til privat forbruk har av flere grunner uheldige fordelingsmessige konsekvenser, og bidrar til å motvirke de inntektsutjevnende egenskapene i skattesystemet. For det første vil et fritak gi størst økonomisk uttelling for dem som har de høyeste inntektene og dermed høyest marginalskatt. For det andre viser empiriske undersøkelser at forekomsten av naturalytelser øker med stigende inntekt. Det kan derfor fort skje at et skattefritak for treningsutstyr først og fremst vil komme dem med høy eller middels inntekt til gode, mens lavtlønnede i mindre grad vil få dette dekket av arbeidsgiver. Disse må da dekke slike utgifter med allerede beskattede midler. Enda større blir kontrasten i forhold til dem som står utenfor arbeidsmarkedet, for eksempel trygdede og arbeidsledige. En slik forskjellsbehandling er uheldig, og bør unngås så langt det er mulig. Dette illustrerer videre at skattesystemet ikke nødvendigvis er egnet som verktøy til å realisere målsetninger på andre politikkområder, herunder helsepolitikken.
Et generelt skattefritak for arbeidsgivers dekning av ansattes utgifter til trening ville bryte med den skattepolitiske linjen som har vært fulgt i den senere tid. Det må også antas at et skattefritak for denne typen ytelser, med en lett målbar verdi, vil kunne føre til et økt press for å oppnå en mer lempelig skattemessig behandling av andre naturalytelser. Det vil også kunne oppstå et press i retning av at ansatte som ikke hadde arbeidsgivere som var villige til å betale utgiftene for seg, måtte få fradragsrett ved egenbetaling.
Det finnes likevel enkelte naturalytelser som er gjort skattefrie, enten de er rimelige velferdstiltak for bedriftens ansatte samlet, eller er spesielle tilleggsgoder til den enkelte. Rimelige velferdstiltak vil være ytelser av typisk sosial eller velferdsmessig art, med grunnlag i en bedrifts ønske om å skape trivsel på og i tilknytning til arbeidsplassen, og å øke fellesskapsfølelsen blant de ansatte. Et felles treningsopplegg i regi av arbeidsgiver kan klassifiseres som rimelig velferdstiltak, men det er fordi formålet da favner videre enn den individuelle treningen. Utgiftsdekningen til slike velferdstiltak kan omfatte utgifter til trener, halleie, utstyr osv. Forutsetningen for skattefritak er at dekningen begrenses til utstyr mv. som kun benyttes til slike fellesarrangementer. Andre naturalytelser kan være gjort skattefrie av mer praktiske årsaker, for eksempel innberetnings- og verdsettelsesproblemer. Slike praktiske problemer med å gjennomføre korrekt beskatning vil normalt ikke oppstå ved arbeidsgivers innkjøp og tildeling av individuelt treningsutstyr mv. til ansatte.
Dersom det skulle etableres et skattefritak for dekning av treningsutgifter uavhengig av om de inngår som en del av et velferdstiltak eller ikke, ville det åpne for en rekke nye avgrensningsspørsmål. Fysisk trening og treningsutstyr er meget omfattende og upresise begreper, og er aktuelt på høyst ulike prestasjons- og utgiftsnivåer. Den nærmere avgrensningen av skattefritaket ville bli svært krevende, og bidra til økt komplisering av regelverket og praktiseringen av dette. Nærmere dokumentasjonskrav måtte oppstilles, antakelig også særlige innberetningskrav i lønns- og trekkoppgavene av kontrollhensyn mv. (til tross for skattefriheten).
Den åpenbare samfunnsnytten av fysisk trening, ved at den er stimulerende, helsebringende og positiv for både yrkesliv og privatliv, er et fellesargument for en lang rekke sunne, menneskelige aktiviteter. Vi ser alle positivt på slike aktiviteter, og staten bidrar gjennom ulike støttetiltak, f.eks. til idrett, ungdomsarbeid, forebyggende helsearbeid, forbrukeropplysning, mv. Den enkeltes kostnader til slike sunne aktiviteter er imidlertid privatforbruk like fullt, uten fradragsrett, og arbeidsgivers dekning av også sunt privatforbruk for ansatte må generelt være skattepliktig. Dersom samfunnsnytten av fysisk trening skulle være en tilstrekkelig begrunnelse for
skattefritak, ville det åpne for ønsker om en lang rekke andre skattefritak ut fra den samme begrunnelse. Dette burde for øvrig også vise at avslag på skattefritak på ingen måte betyr at samfunnsnytten ikke anerkjennes.
Etter gjeldende regelverk kan en arbeidsgiver gi skattefrie gaver, for eksempel julegaver, til ansatte for til sammen inntil 1000 kroner i året, mot at gaven ikke fradragsføres i bedriftens skatteregnskap. Denne gaveordningen kan selvsagt også benyttes til treningsutstyr mv. innenfor beløpsrammen.