Skriftleg spørsmål fra Torgeir Trældal (FrP) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:608 (2009-2010)
Innlevert: 03.02.2010
Sendt: 04.02.2010
Svart på: 10.02.2010 av landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Torgeir Trældal (FrP)

Spørsmål

Torgeir Trældal (FrP): Reineiere får ikke solgt slakterein til slakteriene. Reinslakteriene får ikke solgt kjøttet videre og de melder om at det er liten interesse for reinkjøtt. Prisen er nærmere 2/3 høyere enn i vårt naboland Sverige.
Hva mener ministeren om problemet og hva vil ministeren gjøre for å løse denne situasjonen?

Grunngiving

I en rekke artikler i media den siste tiden er det satt fokus på dyrt reinkjøtt som er nesten umulig å få kjøpt for eksempel i Oslo. Formannskapsmedlemmene i Kautokeino som var i Oslo for å diskutere slaktesituasjonen i Finnmark, prøvde å finne noen butikker som solgte reinkjøtt. De fant ikke noe reinkjøtt i hyllene, men konstaterte at de solgte blant annet krokodillekjøtt.
Regionleder i butikkjeden Coop Mega, Sigmund Lindgård uttaler til NRK 081209:

"Næringa har seg selv å takke for at ikke reinkjøttet selger bedre. Årsak: et svært høyt prisnivå på produktene. Folk ser seg om etter et alternativ flere ganger, når de ser at en steik eller en filet koster 600 kroner kiloen. Det gjør at reinkjøttet blir valgt bort til fordel for et annet alternativ."

Lars Peder Brekk (Sp)

Svar

Lars Peder Brekk: Det er riktig som representanten Trældal påpeker at det gjennom de siste månedene har vært problemer med å få levert slakterein til slakteriene, og at disse igjen opplever liten interesse for levering av reinkjøtt i resten av verdikjeden. Høyt prisnivå har vært fremsatt som én forklaringsfaktor.
Som ansvarlig departement for reindriftspolitikken, involveres også Landbruks- og matdepartementet i problemene knyttet til omsetningen av reinkjøtt. Jeg må likevel presisere at prisen på reinsdyrkjøtt ikke reguleres av offentlige myndigheter. Det fastsettes ikke målpris for reinkjøtt under de årlige reindriftsforhandlingene. Prisen bestemmes i markedet, og både slakting og omsetning av reinkjøtt er næringens eget ansvar. Jeg har derfor ingen muligheter til, og ser det heller ikke som aktuelt, å gripe inn i de mekanismene som gjør seg gjeldende for prissettingen.
Når myndighetene likevel involverer seg i problemene knyttet til omsetningen av reinkjøtt, skyldes det at store lager med reinkjøtt i neste omgang vil kunne få uheldige innvirkninger på gjennomføringen av reindriftspolitikken for øvrig, blant annet arbeidet med å få redusert reintallet i enkelte deler av Finnmark.
Det er flere faktorer som påvirker omsetningen av reinkjøtt, og dermed mulighetene for slakting. En sentral faktor er prisen på reinkjøtt til forbruker. Prisen til forbruker avhenger igjen av blant annet prisen til reineier og avansen i produksjons- og distribusjonskjeden. Det er riktig at reineiere i Norge får en høyere pris pr kg enn i Sverige og Finland. For driftsåret 2008/2009 utgjorde bruttoprisen i Norge ca 70 kroner pr. kg til reineieren (slaktekostnader inkludert), mens den er lavere for svenske og finske reineiere. Imidlertid er det viktig å være bevisst på at det videre er meget stor forskjell mellom den pris reineier får fra slakteriet og den pris som forbruker må betale for reinkjøttet.
I kvantum utgjør reinkjøttomsetningen en svært liten andel av det totale kjøttforbruket i Norge. Det produseres årlig reinkjøtt tilsvarende ca. et halvt kilo pr. innbygger. Når reinkjøttet av forbrukerne anses for å være et svært sunt og eksklusivt produkt, danner det et godt utgangspunkt for å få solgt kjøttet.
På bakgrunn av de økte problemene knyttet til reinkjøttmarkedet, har Landbruks- og matdepartementet (LMD) en tett dialog med Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) der mulige tiltak for økt salg av reinkjøtt vurderes. Markedsføring av reinkjøtt og involvering av aktørene i verdikjeden, prioriteres nå høyt. Som et resultat av dette arbeidet vil det i nær fremtid bli satt i gang flere tiltak, blant annet en TV-kampanje i regi av Opplysningskontoret for kjøtt.