Skriftleg spørsmål fra Øyvind Håbrekke (KrF) til justisministeren

Dokument nr. 15:613 (2009-2010)
Innlevert: 04.02.2010
Sendt: 04.02.2010
Svart på: 12.02.2010 av justisminister Knut Storberget

Øyvind Håbrekke (KrF)

Spørsmål

Øyvind Håbrekke (KrF): Mange barn er berørt av foreldrenes samlivsbrudd. Samlivsbruddet blir ekstra vanskelig for barna når konfliktnivået er høyt, foreldrene bor i hvert sitt land, og barna mister muligheten til jevnlig kontakt med den ene. NUPI-forsker Iver Neumann mener det bør opprettes en egen internasjonal domstol for de mest konfliktfylte barnefordelingssakene.
Mener statsråden at en nøytral internasjonal barnefordelingsdomstol vil styrke barns rettigheter, og vil statsråden ta initiativ til at en slik domstol blir opprettet?

Grunngiving

Årlig fører konfliktfylkte barnefordelingssaker til store diplomatiske problemer verden over. Bare i Norge er 300 barn blitt ført ut av landet de siste ti årene, mens 150 er tatt inn i landet.
Kompliserte barnebortføringssaker kjennetegnes over hele verden ved at begge land underkjenner rettsavgjørelser i det andre landet og utelukkende kjemper for egne borgeres rett til barna.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Jeg er alltid glad for innspill og konstruktive forslag vedrørende forebygging og håndtering av barnebortføringssaker. Dette er et meget komplisert saksfelt, som er særdeles vanskelig for de berørte parter.
Det viktigste virkemiddelet for å løse barnebortføringssaker er Haag-konvensjonen (Haag-konvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile sidene ved internasjonal barnebortføring). Konvensjonen søker å forhindre barnebortføringer og løse de problemene som oppstår hvis et barn likevel er blitt bortført fra et land til et annet.
Målet med Haag-konvensjonen er at barnets faktiske situasjon før bortføringen eller tilbakeholdelsen skal gjenopprettes. Det internasjonale samfunn har gjennom Haagkonferansen kommet fram til at det beste er at avgjørelser om barnets framtid skal treffes i det landet barnet har sitt bosted (domsilprinsippet).
Det er min erfaring at de fleste sakene løser seg etter Haag-konvensjonens hensikt, noe som tilsier at barnebortføringssaker bør løses etter Haag-sporet så langt det er mulig.
Haag-konvensjonen er åpen for tiltredelse fra stater i hele verden, og den er ratifisert av 81 stater, herunder Norge. Norsk politikk er at flest mulig land bør tilslutte seg Haag-konvensjonen om barnebortføring.
Et forslag om en internasjonal domstol til behandling av ”de mest konfliktfylte barnefordelingssakene” vil ikke sikre formålet bak Haag-konvensjonen; at avgjørelser om barnets framtid skal treffes i det landet barnet har sitt bosted. Videre er det slik at de mest kompliserte barnefordelingssakene erfaringsmessig vil oppstå i forhold til stater som ikke er part til Haag-konvensjonen. Det er vanskelig å se for seg at en stat som ikke ønsker å anerkjenne prinsippet om gjensidig anerkjennelse av nasjonale avgjørelser, vil oppgi suverenitet til en internasjonal domstol i alle barnefordelingssaker. Det er også grunn til å tro at saksbehandlingen for en slik domstol vil kunne ta lengre tid enn saksbehandlingen i de nasjonale domstolene.
Jeg vil bemerke at en avgjørelse avsagt av en internasjonal barnefordelingsdomstol reiser særlige utfordringer i forhold til tvangsgjennomføring der en av partene ikke samarbeider. Da denne domstolen er foreslått å skulle behandle de mest konfliktfylte sakene, vil dette kunne være en meget aktuell problemstilling. Man vil dessuten være helt avhengig av at de respektive landene iverksetter domstolens avgjørelser.
Mange barnebortføringssaker har et høyt konfliktnivå. Dette og at det er barn involvert, gjør det helt essensielt at sakene får en rask løsning. Norske myndigheter prioriterer arbeidet med barnebortføringssaker høyt. Mye er blitt gjort de siste årene for å bidra til en raskere løsning av disse sakene, og det pågår et fortløpende arbeid med vurdering av nye tiltak. Av tiltak som er blitt iverksatt, og som det jobbes med pt. kan nevnes: Økt kompetanse i domstolene, ved oppnevnelse av to kontaktdommere (2007) som skal bidra med kunnskap om håndteringen av barnebortføringssaker ved norske domstoler. Økt kompetanse hos politi og påtalemyndighet, ved oppnevnelse av en kontaktperson i påtalemyndigheten (2007). Et bedre tilbud til de berørte ved at det er etablert en liste over advokater med særlig kompetanse på, og kjennskap til barnebortføringssaker. Disse advokatene har fått god opplæring gjennom deltakelse på Justisdepartementets seminar om barnebortføring i november 2009. Det er fremmet en ny stortingsmelding om offentlig rettshjelp, St.meld nr. 26 (2008 – 2009), hvor det bl.a. foreslås at saker om barnebortføring dekkes av rettshjelpsordningen i større grad enn i dag. Det er satt i gang et arbeid med å vurdere om straffansvaret bør utvides ved internasjonale barnebortføringssaker. Dette vil bli gjenstand for en særskilt høring. Barne- og likestillingsdepartementet sendte høsten 2009 et forslag om stans av økonomiske ytelser og overføringer til barnebortfører på høring, for å hindre at de som bortfører og kidnapper barn får offentlige ytelser og økonomiske overføringer som kan bidra til å opprettholde en barnebortføring.