Skriftleg spørsmål fra Bent Høie (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:625 (2009-2010)
Innlevert: 05.02.2010
Sendt: 08.02.2010
Svart på: 12.02.2010 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Bent Høie (H)

Spørsmål

Bent Høie (H): Fra 1. januar ble det forbudt med oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr på utsalgssteder, med unntak av spesialforretninger for tobakk. Forskriften som definerer spesialforetning har imidlertid blitt så streng at de tradisjonelle spesialforetningene ikke har mulighet til å bevare sin egenart.
Vil statsråden endre forskriften slik at spesialforetninger for tobakk også kan være kommisjonærer for Norsk Tipping og ha frukt og lignede, samt bevare sine historiske vindu utstillinger?

Grunngiving

Det er noen få spesialbutikker for frukt og tobakk igjen i Norge. Disse har ofte en lang historie og er viktige faktorer i en bys identitet. Eksempler på dette er Havana Magasinet AS i Stavanger og Dvergsdal Frukt og Tobakk i Sandnes.
Disse butikkene er også kommisjonærer for Norsk Tipping og selger litt frukt og sjokolade. Dessuten har butikken i sine utstillinger røykeutstyr som lightere, humidorer, piper og askebeger. Som følge av forskriften til forbudet mot utstilling av tobakkvarer får disse butikkene ikke ha tobakksvarer fremme i butikken, fordi de også har omsetning av pengespill og frukt. De må også male sine historiske vinduer svarte for å ikke ha røykeutstyr utstilt.
Alle forstår at de få spesialbutikkene for tobakk som eksisterer og som eventuelt vil dukke opp ikke vil ha noen effekt på folkehelsen når det gjelder økt forbruk av tobakk. Dette er en lovgivning som fremstår som provoserende og dermed undergraver den positive utviklingen som har vært de siste årene med tanke på en økt oppslutning om en mer generell streng politikk mot tobakk.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr er inntatt i tobakks-skadeloven § 5. Bestemmelsen gjør unntak for spesialforretninger for tobakksvarer. Begrunnelsen for dette er at for slike forretninger er salg av tobakksvarer og røykeutstyr kjerneområdet for virksomheten, og kundene oppsøker slike forretninger nettopp for å kjøpe tobakksvarer eller for å få informasjon om slike varer. Avgjørelsen om dette vil dermed som regel være tatt forut for besøket, og kjøpsoppfordringen som ligger i synlig oppstilling, vil således være av mindre betydning i slike tilfeller.
Spesialforretninger er definert som utsalgssteder ”som hovedsakelig selger tobakksvarer eller røykeutstyr”, jf. § 2 tredje ledd. Definisjonen av spesialforretninger gir ikke en helt klar grense for hva som kreves for at et utsalgssted er å anse som en spesialforretning i lovens forstand. Begrepet «hovedsakelig» åpner for at spesialforretninger i begrenset grad også kan selge andre varer og tjenester enn tobakksvarer og røykeutstyr, uten at dette er til hinder for at utsalgsstedet anses å være en spesialforretning. Etter min vurdering gir kriteriet «hovedsakelig» en tilstrekkelig klar avgrensning av unntakets rekkevidde, samtidig som det gir tilsynsmyndigheten en viss fleksibilitet når det gjelder i hvilken utstrekning det skal aksepteres at spesialforretninger selger andre varer og tjenester.
Kriteriet om at utsalgsstedet «hovedsakelig» må selge slike varer, må likevel tolkes strengt. Både formålet med forbudet og begrunnelsen for unntaket for spesialforretninger vil undergraves, dersom en går langt i å tillate andre varer og tjenester solgt i spesialforretninger. Hvorvidt et utsalgssted er en spesialforretning, må avgjøres ved en konkret helhetsvurdering av utsalgsstedets karakter. I denne vurderingen må utsalgsstedets vareutvalg og hvilken kundemasse dette med rimelighet kan forventes å tiltrekke, være sentralt. Hvor stor andel av omsetningen som er relatert til salg av tobakksvarer og røykeutstyr og hvilke kunder som faktisk oppsøker utsalgsstedet, vil også være relevante momenter.
Sentralt i begrunnelsen for unntaket for spesialforretninger er at slike utsalgssteder først og fremst benyttes av kunder som har til hensikt å kjøpe tobakksvarer eller røykeutstyr. Dersom utsalgsstedet har et vareutvalg som medfører at det oppfattes som et sted hvor man kan kjøpe andre varer enn tobakksvarer, vil også andre kunder enn tobakkskunder oppsøke utsalgsstedet. For disse vil synlige tobakksvarer virke som en kjøpsoppfordring. Dette er problematisk i forhold til begrunnelsen for unntaket. Dersom utsalgsstedet på grunn av sitt varesortiment i mer enn ubetydelig utstrekning må forventes benyttet av andre enn kunder som har til hensikt å kjøpe tobakksvarer eller røykeutstyr, er ikke utsalgsstedet å betrakte som en spesialforretning i lovens forstand.
Når det gjelder vindusutstillinger av tobakksvarer eller røykeutstyr er dette ikke tillatt, heller ikke i spesialforretninger, dersom utstillingen kan sees fra butikkens utside. Begrunnelsen er at spesialforretningers unntak fra synlighetsforbudet kun gjelder overfor egne kunder, ikke i forhold til tilfeldig forbipasserende. En vindusutstilling vil være å anse som ulovlig reklame og kjøpsoppfordring av tobakksvarer til befolkningen generelt. Jeg understreker for øvrig at utsalgsstedene står fritt til å avgjøre på hvilken måte de vil skjule tobakksvarene - ved skapdører, forheng, rullgardiner e.l.
Det er i dag ikke gitt noen særskilte forskriftsbestemmelser for spesialforretninger. Det er ønskelig å avvente implementeringen av forbudet for å se om det er behov for noen slike forskrifter.