Skriftleg spørsmål fra Bent Høie (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:844 (2009-2010)
Innlevert: 12.03.2010
Sendt: 12.03.2010
Svart på: 23.03.2010 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Bent Høie (H)

Spørsmål

Bent Høie (H): Vil statsråden bidra til et mer fleksibelt regelverk for refusjon av fysioterapibehandling, slik at pasienters mulighet for vellykket rehabilitering ikke hindres av byråkratiske regler?

Grunngiving

Mange pasienter har behov for fysikalsk behandling som et ledd i sin rehabilitering. Behandlingsoppleggene varierer, og flere har god nytte av intensiv opptrening. Dette gjelder eksempelvis voksne med ryggmargsskader, og pasienter har informert meg om at de har meget god fremgang gjennom et opptreningsopplegg av om lag 2-3 timers varighet pr gang. Dagens takstsystem innebærer imidlertid at det bare gis refusjon for fysioterapibehandling i kommunehelsetjenesten for inntil en time pr behandling. Dette kan forhindre mange fra å få full nytte av behandlingen, og fører til at pasientene må bekoste store deler av behandlingen med egne midler. Det vil være hensiktsmessig å endre takstsystemet, slik at det gis refusjon for behandling av lengre varighet pr behandling enn dagens ordning åpner for. Dette vil også bidra til at mer behandling kan gis i kommunehelsetjenesten fremfor i spesialisthelsetjenesten, i tråd med samhandlingsreformen. Videre vil dette sikre at alle pasieter uavhengig av økonomi kan benytte slike behandlingsopplegg. En slik endring bør vurderes i sammenheng med vårens takstoppgjør. Et mer fleksibelt regelverk på dette området vil bidra til at pasientene kan mestre hverdag og jobb, og dermed redusere utgiftene knyttet til sykefravær og helsetjenester.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Det er et kommunalt ansvar å sørge for fysioterapitjenester til kommunens innbyggere, jamfør kommunehelsetjenesteloven § 1-3. Kommunene kan løse denne oppgaven ved å ansette fysioterapeuter på fastlønn eller ved å inngå avtaler med privatpraktiserende fysioterapeuter. De fleste kommuner har begge disse tilknytningsformene, men enkelte kommuner har ikke driftsgrunnlag for privat fysioterapipraksis. Kommunene har derfor muligheten for å tilby funksjonshemmede med et stort behandlingsbehov rehabilitering og annen tidkrevende behandling og opptrening i kommunale lokaler med ansatte fysioterapeuter og annet helsepersonell på fastlønn. Enkelte kommuner tilbyr denne typen tjenester gjennom kommunesamarbeid. På den måten fristilles brukerne fra takstsystemet som benyttes av privatpraktiserende avtalefysioterapeuter.
Takstsystemet for fysioterapibehandling, som benyttes av de privatpraktiserende fysioterapeutene med driftsavtale med en kommune, består av tidstakster og tilleggstakster. Tidstakstene har en maksimal tidsramme på 90 minutter for visse diagnosegrupper på særskilte vilkår. Den tidstaksten som benyttes oftest er på 30 minutter. Takstsystemet legger i dag ikke til rette for behandlinger med lengre varighet, slik stortingsrepresentanten påpeker.
Samhandlingsreformen legger opp til at en større del av helsetjenestetilbudet skal utføres i kommunehelsetjenesten. For å understøtte målsettingene med reformen er det aktuelt å vurdere endringer i takstsystemet for fysioterapeutene. Også andre forhold taler for en gjennomgang. I tråd med dette ble partene, ved honorartarifforhandlingene for fysioterapeuter våren 2009, enige om å nedsette en arbeidsgruppe for å gjennomgå takstsystemet. Målsettingen med arbeidet vil være å forenkle og forbedre takstsystemet, slik at dette i større grad samsvarer med dagens behov, og slik kan det bli til fordel for både brukerne, fysioterapeutene, kommunene og staten når det gjelder utøvelse, styring og finansiering av tjenesten. Arbeidet er blitt forsinket men vil bli igangsatt med det første. I den forbindelse blir det viktig også å se på den problemstillingen som reises i spørsmålet som stortingsrepresentanten tar opp. Det må være en målsetting at eventuelle endringer av takstene skjer på bakgrunn av forskningsbasert dokumentasjon av hvilke typer behandling som har effekt for de ulike pasientgruppene.