Dokument nr. 15:1016 (2009-2010) Innlevert: 14.04.2010 Sendt: 15.04.2010 Svart på: 23.04.2010 av finansminister Sigbjørn Johnsen
Gunnar Gundersen (H): En skattyter som fikk dekket sine behandlingskostnader ved en privat klinikk av arbeidsgiver, har i følge HA den 13.4. blitt "belønnet" av staten med en solid restskatt til tross for at behandlingen reduserte hans sykeperiode med åtte måneder og sparte staten for store kostnader.Mener statsråden at arbeidsgiver og arbeidstager i en slik situasjon skal unnlate å foreta seg noe, la arbeidstager bli langtidssykemeldt og heller påføre staten store kostnader?
Sigbjørn Johnsen: Det er leit at disse skattereglene kom overraskende på skattyter. Jeg vil gjerne bidra til klargjøring. De siste 20 år har det norske skattesystemet beveget seg i retning av færrest mulig fradrag og at all godtgjøring fra arbeidsgiver skal skattlegges mest mulig likt. Så er det på budsjettets utgiftsside at vi søker å støtte ulike gode formål og ordninger.Med jevne mellomrom fremmes det likevel forslag om skattestimulanser til ulike gode formål og ordninger. Når det gjelder skattefritak for arbeidsgivers dekning av behandlingsutgifter, viser jeg til Dokument 8:41 S (2009-2010), som jeg avga uttalelse til i brev av 29. januar 2010. Imøtekommelse av slike forslag vil ikke bare gjøre skattesystemet mer komplisert, avhengig av omfang og antall. Over tid vil slike fritaksordninger også uthule skattegrunnlaget.En slik utvikling var en av hovedgrunnene til den store skattereformen som ble vedtatt av Stortinget i juni 1991. Fra syttitallet og framover kom stadig nye skattestimulerte ordninger inn i skattesystemet. Totalprovenyet ble søkt holdt oppe gjennom en økning av marginalskattene på bl.a. arbeid.Skattereformens grunntanke var bredere skattegrunnlag i bytte mot lavere marginalskatt på lønn og en lav, flat kapitalskattesats. På denne måtens fikk landet et bedre, mer effektivt og ikke minst mer rettferdig skattesystem. Det siste kom i stor grad som følge av lik fradragsverdi uavhengig av inntektens størrelse.Mangel på skattefradrag må ikke oppfattes som et ønske fra myndighetene om at en skal ”unnlate å foreta seg noe”. Det er mange aktiviteter som kan være ønskelig og fornuftig å foreta, selv uten skattefradrag.Normalordningen for arbeidsgivers dekning av private kostnader for ansatte er som kjent at arbeidsgiver har fradragsrett for ytelsene i sin næringsvirksomhet, mens den ansatte har skatteplikt for ytelsen.Skattefritak for særlige typer naturalytelser i arbeidsforhold, for eksempel arbeidsgivers dekning av behandlingsutgifter eller kjøp av helseforsikringer, kan fort gi incentiver til skattemessig tilpasning i valg av avlønningsform. Dette kan for eksempel skje ved at arbeidstaker og arbeidsgiver flytter godtgjøring fra lønn som skattlegges til finansiering av ytelser som ikke skattlegges. Slik uthuling av skattegrunnlaget vil stride mot den nevnte målsetningen om brede skattegrunnlag og moderate skattesatser, som er nødvendig for å skape et effektivt skattesystem. Skattefritak for arbeidsgivers dekning av private kostnader har uheldige fordelingsmessige konsekvenser, og bidrar til å motvirke de inntektsutjevnende egenskapene i skattesystemet. For det første vil et fritak gi størst økonomisk uttelling for dem som har de høyeste inntektene og dermed høyest marginalskatt. For det andre viser empiriske undersøkelser at forekomsten av naturalytelser (såkalte frynsegoder) generelt øker med stigende inntekt. Også når det gjelder skattefritak for helseforsikring og behandling av sykdom må vi anta at det først og fremst vil komme dem med høy eller middels inntekt til gode, mens lavtlønnede i mindre grad vil få dette dekket av arbeidsgiver. Disse må da dekke slike utgifter med allerede beskattede midler. Enda større blir kontrasten i forhold til dem som står utenfor arbeidsmarkedet, for eksempel trygdede og arbeidsledige. En slik forskjellsbehandling er uheldig, og undergraver fordelingsmålene i skattepolitikken. Skattesystemet er ikke nødvendigvis egnet som verktøy til å realisere målsetninger på andre politikkområder, herunder helsepolitikken.Det tidligere skattefritaket for arbeidsgivers dekning av behandlingsutgifter og helse-/behandlingsforsikringer ble innført i 2003 og avskaffet i forbindelse med skattereformen 2006, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006). Skattereformen innebar en opprydding og innstramning i rekke særordninger i skattesystemet som sto igjen eller hadde utviklet seg etter reformen i 1992, blant annet også innstramming i beskatningen av enkelte naturalytelser. Tiltak som bringer sykmeldte raskere tilbake til arbeid, kan ha en positiv samfunnsøkonomisk virkning. Organiseringen og finansieringen vil imidlertid ha stor betydning for egenskapene ved tiltakene. Etter Regjeringens mening ivaretas målet om styrket innsats overfor sykmeldte gjennom ordningen ”raskere tilbake”. Hensikten med ordningen er å få sykmeldte raskere tilbake til arbeidslivet, noe som blant annet innebærer reduserte ventetider og raskere behandling. Gjennom ”raskere tilbake” tilbyr regionale helseforetak ulike behandlingstjenester og arbeids- og velferdsetaten ulike arbeidsrettede tiltak for sykmeldte. I denne ordningen er utvelgelsen av hvem som skal få raskere behandling ikke overlatt til arbeidsgivere eller prisgitt den enkelte arbeidsgivers økonomi. Midlene som anvendes kan dermed settes inn på de områdene hvor en styrket behandlingskapasitet kan gi best effekt for de sykmeldte.En skattesubsidiert ordning kan også medføre en økning av etterspørselen etter privat helsebehandling, og dermed økt personellbruk i den private helsesektoren. Dette vil kunne svekke ønskelig personelltilgang til den offentlige helsesektoren.